Teodor Bruu fra Grønn Ungdom har i Morgenbladet foretatt en sammenligning av Jens Stoltenbergs første regjering og Miljøpartiet de Grønne i Oslo. Tilsynelatende skiller historiene deres vei ved at «sykkelveiene og klimakuttene i hovedstaden faktisk har vært veldig populære, mens momsreformen og helseforetakene ikke var det».
Jeg er enig med Bruus skryt av Stoltenberg I-regjeringen, men jeg forstår ikke hva han sikter til med «klimakuttene i hovedstaden». Klimautslippene i Oslo steg drøyt fem prosent mellom 2017 og 2018. De sank i 2016 og 2017 grunnet det forrige byrådets iverksatte politikk og statlige tiltak fra regjeringen, med mindre Bruu kan vise til tiltak byrådet innførte i månedene etter de tiltrådte. Det kan han nok ikke. Ifølge Miljødirektoratet var store kilder til utslippsreduksjon i Oslo statlige tiltak som forbud mot oljefyring, nasjonale elbilfordeler og biodrivstoff. Det er i så fall disse tiltakene som kan sammenlignes med en «reform» med paralleller til Stoltenberg-regjeringens handlingsregel eller delprivatiseringen av Statoil.
Livet i partipolitikken er givende hva angår å få utløp for politisk engasjement, men man føler sjelden at en er delaktig i noe historieskriving. Gjennomslag tar tid. Tid som fylles med utallige møter, slitte stemmeskilt og passive vedtak. Hjertesakene som først vekket ens politiske engasjement debatteres frem og tilbake til de med tid blir så gjennomdiskuterte at de mister litt av blusset.
Noe av det som fascinerer med Stoltenberg I-regjeringen er gjennomføringskraften deres og brytningen med tradisjonell venstresidepolitikk, til fordel for mer fornuftig sentrumspolitikk. Telenor og Statoil ble begge delprivatisert og sendt på børs, de innførte momsreform, staten opprettet helseforetakene, utdanningsinstitusjonene fikk mer ansvar og resultatstyring. De innførte pensjonsreformen, som Ap og de rødgrønne nå går til kamp mot, og fornuftig nok drøftet de også innstramning i sykelønnsordningen med LO. I Oslo samarbeider byrådet med Rødt.
I desember 2009 flokket jeg meg sammen med tusenvis andre på Eidsvolls plass for å få et glimt av Barack Obama da han mottok Nobels fredspris. Å gå i fakkeltog inneholdt ikke mye politisk substans, men det var et øyeblikk jeg antok at ville nedskrives i historiebøkene. Og nettopp dette var substansielt og symboltungt nok til at jeg nærmest deltok i en moshpit foran Grand Hotel.
Jeg skjønner godt at Bruu skulle ønske at Oslo-byrådets pressekonferanser var Barack Obama-øyeblikk. Det skulle vi alle. Jeg skjønner godt at Bruu gjerne vil sammenligne MDGs fotavtrykk i Oslo-politikken med reformene gjennomført av Jens Stoltenbergs første regjering. Men grønn videreføring er ikke sammenlignbart.
Det er tretti år med forutsigbar byutvikling som har dannet bakteppet for at MDGs byråder kan konsentrere seg om å klippe snorer. Og nettopp dette er suksessen til Oslo-politikken: at den grønne byutviklingen har vært tverrpolitisk forankret, og stått seg over tid. Det gjør den fortsatt, den dag i dag.
Det er selvfølgelig flott at det rødgrønne byrådet i Oslo fortsetter å styre etter samme linje som det borgerlige byrådet. At de viderefører sykkelsatsingen til Venstre, parkeringsbegrensningene og de planlagte miljøsonene til tross for protester. Men det blir pseudohistorisk å peke på dette som reformer, all den tid dette egentlig bare er en videreføring av det gamle byrådets politikk. På dette grunnlaget svikter analysen til Bruu.
Bruu skriver at den neste styringsbevegelsen må være «grønn, modig og handlekraftig». Hvis MDG skal være en del av den, håper jeg partiet vil holde seg for gode til å fraskrive seg ansvaret når de feiler. I polariserte tider preget av populisme trenger vi tillit og etterrettelighet.
Det vekket ikke tillit da MDGs finansbyråd for en tid siden anklaget regjeringen for å ikke gi byen nok «drahjelp» til å kutte klimagassutslippene sine. Sannheten er at storbyene får mer drahjelp fra denne regjeringen enn noensinne. En drøy måned senere viste det seg at klimagassutslippene til Oslo økte, som gjør det vanskelig å tolke slike anførsler fra MDG som annet enn politisk spill og omdømmeberging etter dårlige resultater. Det minner om da MDG før valget i 2015 lovet å felle alle byråd som ville bygge ut E18, så gikk de likevel med på det året etter.
Det er heller ikke tillitvekkende når Bruu i sin kronikk anfører at den borgerlige regjeringen har vært reaksjonær i håndteringen av koronakrisen. Bruu antyder videre at dette speiler klimahåndteringen til regjeringen. For det første er Bruu utvilsomt godt informert om at regjeringen og Stortingets klimaambisjoner neppe kan betegnes som reaksjonære. For det andre kan vi ikke håndtere klimakrisen som vi håndterer en pandemi. Rett og slett fordi løsningene må stå seg over tid.
Krisen vi er i nå, kommer neppe til å være startskuddet for å «restarte økonomien», slik Bruu hevder. I det store og hele må vi fortsette å satse på grønn vekst tuftet på internasjonalt samarbeid. Oslo-byrådets politikk som lener seg på Rødt, garanterer dessverre ikke for noen av delene.
Men én ting har Stoltenberg I-regjeringen og MDG i Oslo til felles: De har begge klart å få klimagassutslippene til å gå opp. Gratulasjonskort kommer i posten.
Ane Breivik