Norge trenger ny vekst for å komme ut av koronakrisen. Vi trenger også ny vekst fordi klimapolitikk og energirevolusjon er i ferd med å gjøre utslippsnæringer ulønnsomme. Men vi trenger ikke vekst-/verndebatter à la 1970. Høyres stortingsprogramkomité og dens leder Linda Helleland bør heller hente inspirasjon i 1790. Da utga konservatismens stamfar Edmund Burke sin kritikk av den franske revolusjon. Her knesatte han egentlig føre-var-prinsippet, et par hundre år før det ble et globalt miljøprinsipp.
Kjernen hos Burke er dette: Samfunnet er et sosialt system som har utviklet seg over tusener av år. Det er en finmasket vev av intrikate og til dels usynlige samspill av krefter. Hvis man river opp strukturene og sammenhengene i en slik vev, kan det slippe helvetes hunder løs, for å låne et uttrykk fra Burke selv.
Hva har dette med miljø å gjøre? Jo: Planeten er et natursystem som har utviklet seg over millioner av år. Den er en finmasket vev av intrikate og til dels usynlige samspill av krefter. Hvis man river opp strukturene og sammenhengene i en slik vev, kan det slippe helvetes hunder løs.
Edmund Burke anså varsomhet som den fremste av alle dyder. En god regjering måtte kombinere frihet med måtehold. Det er fremdeles en fornuftig tilnærming. Når vi konservative mener at man skal være varsomme med å rive opp sosiale systemer, så er det ikke mindre grunn til varsomhet med å rive opp natursystemer.
I dag er globale natursystemer i alvorlig trøbbel. Den amerikanske romfartsorganisasjonen Nasa har dokumentert at atmosfærens CO2-innhold har holdt seg innenfor normalvariasjoner i 800 000 år, for så å gå rakt opp de siste 70 årene. De dramatiske endringene har effekter på det planetære systemet: Havstrømmene er blitt mye sterkere bare siden tidlig 1990-tall, luftstrømmene over den nordlige halvkule kan være i endring som følge av et varmere Arktis, verdens dyreliv er halvert de siste 50 år, en fjerdedel av verdens insekter er forsvunnet på 30 år.
Dette er revolusjonære forandringer. De rammer også økonomi, næringsliv og arbeidsplasser. World Economic Forum (WEF), knapt å anse som et forum for miljørabulister, spør årlig et tusentalls ledere om å rangere de største globale risikoer. I årets rapport var de fem største risikoene alle klima- og miljørelaterte. En annen ny WEF-rapport peker på at mer enn halvparten av verdiskapingen i verden avhenger av naturen.
I denne virkeligheten er det uinteressant å sette vekst opp mot vern. Isteden må vi tenke optimalisering: Vi må sørge for at naturen er i stand til å generere det overskuddet som arbeidsplasser og velferd avhenger av. Norge er et land rikt på naturressurser, og da bør vi optimalisere disse ressursene. Da kan man både være føre-var – og snar til å skape ny vekst og arbeidsplasser. Her er fjorten forslag for å få det til.
1. Utvid kapitalismen til å omfatte naturen. Vi måler nå verdiskaping i bruttonasjonalprodukt: et konsept utviklet under andre verdenskrig for å måle kapasiteten for krigsproduksjon. I dag har vi kunnskap og metoder til mer enn dét. Vi kan måle verdien av en bil – og kostnadene ved utslippene fra den. Vi kan måle landbrukets inntekter – og kostnader av insektdød eller gjødselavrenning til havet. I økonomiske modeller bør vi nå verdsette naturkapital. For et Norge der levende ressurser i havet er den viktigste fremtidsnæringen, er dette mer enn en teoretisk øvelse.
2. Skattlegg gevinster ved bruk av felles naturressurser. Det som gjelder for vannkraften og petroleumsressursene, bør også gjelde for oppdrett, dyrking, genetisk innhøsting eller mineralutvinning.
3. Legg om landbrukspolitikken fra å premiere produsert volum til å belønne produksjon av fellesgoder: sunn mat, ren luft, rent vann, plante- og dyreliv, tiltak mot miljøskade, reduksjon av klimagassutslipp, kulturlandskap med høy biodiversitet. Den konservative britiske regjeringen er nå i gang med en slik omlegging.
4. Styrk naturens egne karbonlagre og naturmangfold i skog og hei og hav – og bruk overskuddet fra naturen til næringsutvikling innen mat, fôr, farmasi, materialer og energi.
5. Gjennomfør prinsippet om at forurenser skal betale – konsekvent. Alle klimagassutslipp bør ha samme avgift, enten de kommer fra petroleumsproduksjon, transport, landbruk, fiske eller industri. Der avgifter på forurensning ikke er effektivt, er produsentansvar for hele livsløpet til produkter et alternativ.
6. Slå følge med EU i å gjøre økonomien sirkulær. I dag er det et verditap i matproduksjon, bygg og mobilitet på 95 prosent av ressursene etter første gangs bruk. Her er det enorme produktivitetsgevinster å hente. En sirkulær økonomi vil også bedre europeisk forsyningssikkerhet for ressurser det nå er global knapphet på.
7. Slå følge hvis EU innfører en karbontoll på import fra land som ikke har tilstrekkelige avgifter på klimagassutslipp. EU-kommisjonen kommer med et forslag om en mekanisme neste år, og Norge bør ta initiativ til at EFTA følger etter i sin handelspolitikk.
8. Moderniser handelspolitikken og still krav om grønne, rene forsyningskjeder, uten avskoging, miljøkriminalitet eller andre naturødeleggelser. Slike krav vil i praksis også tjene norsk næringsliv.
9. Senk skatten på arbeid, gjør det lønnsomt å bruke ressurser flere ganger, og ulønnsomt å sløse. I dag er det dårlig butikk i å resirkulere plast fordi det er billig å produsere ny. Tilsvarende gjelder for andre ressursstrømmer: metaller, mineraler og biologisk materiale. Vi får ingen sirkulær økonomi hvis ikke gjenvinning blir lønnsomt.
10. Legg klimanøytralitet og ressursproduktivitet inn som hovedkrav i offentlige innkjøp.
11. Stresstest offentlige investeringer for klima- og naturrisiko, inkludert i Nasjonal transportplan, byggeprosjekter og olje-/gassinvesteringer.
12. Gjør endringer i petroleumspolitikken for å nå nullutslipp i 2050 og samtidig forebygge økonomiske tap som følge av feil- og overinvesteringer. Vi må ta inn over oss at markedet nå (også før korona) priser ubrukte oljereserver negativt, at stadig flere av verdens store private og offentlige investorer stanser nye investeringer i fossil produksjon.
13. Sett klima og natur sentralt i utenriks- og sikkerhetspolitikken. Klimaendringer og naturødeleggelser er en global og regional sikkerhetsutfordring, økonomisk utfordring og migrasjonsutfordring, som Norge best kan møte sammen med EU.
14. For å få størst mulig effekt, verdiskaping og arbeidsplasser av disse forslagene, er kunnskap, forskning og teknologiutvikling avgjørende. Første skritt er økte krav til kunnskap i skolen.
Dette er forslag som vil sikre frihet og vekstvilkår for enkeltmennesket og næringslivet, og måtehold i husholderingen med våre felles ressurser. Forslagene er ambisiøse, og noen av dem krever systemendringer. Men planeten har da også problemer på systemnivå, og det er i god konservativ tradisjon å tilpasse virkemidlene til omfanget av problemene.