I diskusjonen om Den norske Forfatterforenings æresrett er det fremmet flere påstander til forsvar for den rettergang den fulgte, og som foreningens styre ba om unnskyldning for 15. november 2018:
• At den var hjemlet i tjenestemannsanordningen av 1944 om opprydding i stat og kommune og i 94 prosent tilslutning i en avstemning blant medlemmene om opprettelse av æresretten.
• At de tre juristene som deltok i æresrettens møter, borget for korrekt juridisk behandling med ivaretagelse av rettssikkerhet.
• At rettergangsmåten var historisk nødvendig.
Alle påstandene er feilaktige, og står seg ikke mot det som arkivene fra den tiden forteller om hva som faktisk skjedde.
DnFs medlemmer ble 1. juni 1945 spurt om de var enige i opprettelsen av æresretten. I skrivet heter det, med henvisning til «retningslinjer som er fastlagt ved en kongelig proposisjon fra London for tjenestemenn i stat og kommune», at æresretten er nedsatt «med hjemmel i lovens pgf. 1 og 9.» Paragraf 1 bestemmer at avskjedigelse bare kan skje ved dom og at «sak om avskjedigelse reises av påtalemyndighet etter begjæring av den lovlige ansettelsesmyndighet». Slik ble rettssikkerhet sikret for offentlig ansatte. DnFs æresrett var både lovgiver, den som begjærte, påtalemyndighet og dommer. Æresretten fulgte ikke den rettergangsmåte som loven krevet, DnFs styre lovet medlemmene, og et stort flertall av medlemmene hadde stemt for. Den hadde derfor heller ikke foreningsdemokratisk legitimitet.
I referatet fra DnFs årsmøte 13. desember 1945, publisert i «Forfatterforeningens Budstikke nr. 3» for desember 1945, heter det om høyesterettsadvokatene Erik Solem, Leif S. Rode og Fredrik Winsnes, kalt «utrenskningsnemnda», at «disse tre har deltatt i alle æresrettens møter». Ifølge æresrettens møteprotokoll deltok de tre bare på tre av æresrettens syv møter, og første gang på dens fjerde møte 17. august. Da hadde æresretten på sitt andre og tredje møte allerede behandlet 21 saker og avsagt 14 dommer, og fastlagt både lovgrunnlag og rettergangsform. De tre juristene kunne da ikke endre den formen som allerede var etablert, og som også ble sagt var koordinert med de andre kunstnerorganisasjonenes æresretter. Deres bidrag ble mest å påse at de dommene som ble felt sto i et innbyrdes rimelig forhold til hverandre når det gjaldt utmålt straff. De var ikke til stede da årsmøtet 13. desember med 27 mot tolv stemmer vedtok å fravike vedtektenes bestemmelse om at eksklusjon skulle vedtas av årsmøtet.
Rettergangsformen i DnFs æresrett var ikke historisk nødvendig. Den kunne ha brukte flere elementer fra den rettslige behandling av de medlemmene som ble stilt for retten for landssvik, slik tjenestemannsanordningen la opp til. Den kunne gitt større rettssikkerhet om foreningen hadde valgt løsninger fra andre organisasjoners æresretter. Ingen andre svekket sine medlemmers anker ved at «utrenskningsnemnda» både var rådgivere for ankeinstansen Norges Kunstnerråd og deltok i møter i æresretten. Ingen andre kunstnerorganisasjoners ledere var også både leder for sin æresrett og for ankeinstansen. Noen kunstnerorganisasjoner sendte et likelydende spørreskjema til alle medlemmene, og gjorde seg mer uavhengig av æresretten som etteforskningsorgan og av sladder og gale informasjoner. Noen kunstnerorganisasjoner fulgte sine vedtekter i spørsmålet om eksklusjon, DnF ikke. DnF kunne ha opprettet en æresrett som var uavhengig av styret, for eksempel sitt litterære råd, slik at også styrets handlinger under okkupasjonen kunne fått et kritisk blikk rettet mot seg. Andre organisasjoner utarbeidet lister over formildende omstendigheter, DnFs æresrett ikke. Flere komponister og dirigenter skaffet seg forsvarere, mens forfattere forsvarte seg selv. Flere eksempler kunne nevnes.
Derimot var opprettelsen av kunstnerorganisasjonenes æresretter historisk nødvendig i 1945. De måtte straffe medlemmer som med sine handlinger hadde undergravd sin egen organisasjons autoritet ved å spille på lag med NS-regimet. De måtte raskt hindre ryktespredning og urettferdig behandling av medlemmer som hadde støttet opp om sine egne foreninger under okkupasjonen, og skape klare linjer blant annet i NRK, forlag og presse. Men det var ikke historisk nødvendig at de skulle svikte rettssikkerhetsidealer som mange hadde kjempet for under okkupasjonen, og som nå kom landssvikerne blant medlemmene til gode.
Dag Solhjell er medforfatter sammen med Hans Fredrik Dahl av boken Men viktigst er æren (Pax, 2013), som danner mye av grunnlaget for DnFs «unnskyld» 15. november 2018. Har gjennomgått de klausulerte arkivene fra DnF i Nasjonalbiblioteket.