«Når du blir gammel og ingen vil ha deg, så sett deg på taket og la kråka ta deg.»
Sissel Gran innleder kapittelet «Ættestupet» i boken Inni er vi alltid unge med dette ordtaket. Jeg hadde glemt det, og lattermild kom jeg på at om vi ikke ropte det etter gamle damer, så fant munnhellet veien inn i minnebøkene til jentene i klassen på 1950-tallet. Koronapandemien har vist at ordtaket rommer en dypere sannhet om å leve som gammel, enn en kanskje kunne tro.
60 prosent av dem som har dødd av covid-19 i Skandinavia, er gamle mennesker på ulike institusjoner som er blitt smittet. En av begrunnelsene for nedstengningen var det motsatte av det som har skjedd: å beskytte de mest sårbare, nemlig gamle og andre utsatte grupper.
Smittevern er ikke for amatører, derfor fikk pårørende tidlig besøksforbud. Å ikke smitte andre og selv ikke bli smittet er en egen spesialgren som bare de som arbeider på smittevernavdelinger egentlig behersker. Det krever kunnskaper, langvarig trening og evne til å vurdere og omsette disse kunnskapene i konkrete situasjoner. At mange leger og sykepleiere har dødd i Italia i arbeidet med å redde livet til covid-19-pasienter, viser hvor krevende dette arbeidet er. I Oslo og omegn er omtrent 30 prosent av de ansatte i pleie- og omsorgstjenestene uten utdanning. I helger og høytider øker bruken av folk uten utdanning, noe som har vist seg å være en dødelig blanding. Riktignok er det slik at helsevesenet står maktesløs i å fri oss fra å dø av alderdom, men at gamle mennesker er prisgitt å bli ivaretatt av mange uten utdanning, er uttrykk for en langvarig strukturell diskriminering som helsemyndighetene nasjonalt, regionalt og kommunalt kontinuerlig beslutter.
Gamle mennesker i resten av verden er i liten eller ingen grad med i statistikkene over døde av viruset, men det anslås at dødstallene i eksempelvis Brasil er mange ganger høyere enn de vel 22 000 som til nå har dødd, og at 19 000 av de vel 22 000 som er død av covid-19 i Spania, er gamle mennesker på institusjoner og i eget hjem, som hæren nå er satt inn for å få ryddet opp i.
Nok om det. Ingen evner å ta innover seg denne inhumane tragedien likevel, så la meg heller begynne i det hverdagslige, i et forsøk på å vise hvilken allmenn erfaring ordtaket rommer. Lenge før gamle i det hele har begynt å fantasere om klatre opp på taket som en mulig løsning, kan gamle lese aviser eller se på fjernsyn, og hverken det de leser eller ser, handler om dem. Alt handler om dem som står i begivenhetenes sentrum: unge, voksne menn og kvinner som arbeider, elsker, bygger, kriger, forsker, streiker; de som til enhver tid styrer og former virkeligheten rundt oss. I den virkeligheten er gamle mennesker usynlige, bortsett fra de antigamle på 90 år som kler seg som de var 40 og oppfører seg som om de var medlemmer i Rolling Stones, og dem som blir funnet frosset i hjel utenfor borettslaget. Derfor er det ikke så rart at unge og voksne mennesker vet så lite, og interesserer seg så lite for at 60 prosent av de døde er gamle mennesker, ofte smittet av ansatte.
Åpner gamle mennesker aviser eller skrur på Dagsrevyen eller Dagsnytt 18 i disse dager, er det snakk om ulike krisepakker, åpning av barnehager og skoler, åpning av restauranter og skjenkesteder, ansettelse av ny sjef for «oljefondet», rentenivået, arbeidsledigheten, permitteringer, hvor mange som kan samles på konserter, kino, bioteknologiloven, turistnæringen, karantene etter hjemvendt tur til utlandet, boligpriser, oljepris- og fall på børsen, og lignende. Dette er saksområder som har direkte og store konsekvenser for unge og voksne, men ikke for gamle mennesker. De står i stor grad utenfor de konsekvensene som nedstengningen har medført, en nedstengning som er gjort for å beskytte de sårbare eldre. I nedbetalte hus og leiligheter med alderspensjon, uten barn i barnehage og skole, berøres gamle i liten grad direkte av det som står på spill i samfunnsdebatten. Med denne usynliggjøringen skyves gamle umerkelig ut i randsonen av begivenhetenes sentrum, og denne stille marginalisering rommer samtidig forutsetning for den senere og mer strukturelle diskriminering som dreper gamle på institusjoner. Bortsett fra at «eldreomsorgen» ved hvert valg har fått status valgkampsak nummer én, er det 20–30 år siden de det gjelder var noen å regne med.
Lenge før gamle mennesker har syslet med tanken om å krabbe opp på taket og vente på kråka, har denne marginaliseringen lagt grunnlaget for at folk flest, medier og helsemyndigheter lar tragedien passere i stillhet. Kanskje er det derfor Sissel Gran plasserte munnhellet som innledning til kapittelet «Ættestupet», og med det mer enn antyder at den siste tiden på ulike institusjoner kanskje bare er et kamuflert ættestup. I stedet for å dytte dem utfor eller be dem klatre opp på taket, forskjønner vi gamle menneskers siste dager i måten vi omtaler det på.
Men som en venn av en venn uttrykte det: Stikker du en knappenål i rumpa på en postmodernist, så skriker også han. Vi kan språklig konstruere kamuflasjer og bortforklaringer, men tallene lyver ikke. Når sosialdemokraten Stefan Löfven i Sverige synes det er så trist og leit at så mange gamle på institusjon dør, setter han det ikke i sammenheng med en omfattende slanking og privatisering av eldreomsorgen i Sverige som har ført til at de har tatt folk rett inn fra gata til å stelle for de gamle. Resultatet kjenner vi. Tallene lyver ikke. Jeg må innrømme at det er med skadefryd jeg bivåner Trumps forsøk på avledning, men han kan bare holde på, for tallenes tale – 100 000 døde – lyver ikke. Flesteparten av de døde er gamle, svarte og fattige. Noe av det som fryder meg mest oppi all grusomheten, er at helseideologien som myndigheter over hele Vesten innførte for å spare penger, suksessfull aldring, er så grundig latterliggjort. Snakk om skjønnmaling av virkeligheten; suksessfull aldring!
Jeg har stor forståelse for de antigamle som i frykt for å bli gammel, heller enn å klatre opp på taket og ventet på kråka, febrilsk forsøker å unngå det. Jeg for min del kommer aldri til å erstatte spaserstokk med golfkølle. Jeg vurderer å kjøpe meg en gyngestol og finne livsrytmen i den. Med bøker, pjolter og pipe, kan jeg innbille meg at jeg får det fint, men i god tid før jeg setter meg til, vil jeg reise stigen opp mot taket.