I sommer foretar Oslo-baserte Ragnhild Brochmann oppdagelsesreiser til en rekke småbyer i Norge, deriblant til Haugesund. Som en fraflyttet haugesunder leste jeg Brochmanns reiseskildring med stor iver. Jeg har selv tatt meg i å prøve å forstå Haugesund de få gangene familien har krevd meg hjem. Imidlertid ble jeg ikke særlig imponert over Brochmanns lettbente safarireise til Haugesund ispedd knappe ordvekslinger med museumsdirektøren og forbipasserende fulle folk. Og det er synd. For jeg skulle så gjerne kommet nærmere en forståelse av Haugesund, særlig nå som jeg som nyutdannet kan la meg friste av et rimelig boligmarked i Sildabyen. I stedet ble jeg sittende og gruble over hvorfor det er så vanskelig å oppsummere Haugesund. Det er som om ethvert forsøk på å formulere en tydelig setning om byens identitet glipper mellom tennene som våt sild.
Fortjener ikke Haugesund, byen mellom skråsikre Stavanger og Bergen, at vi gir denne formuleringen et forsøk? Haugesundere har neglisjert dette ansvaret for lenge, og nå er det på tide at fraflyttere og andre med interesse for å gentrifisere Haugesund tar i et tak. Jeg starter derfor ut med å peke på tre dårlige sider ved Haugesund – slik jeg ser det – og tre gode sider.
1. Haugesund har ikke et universitet. Det betyr at de som velger å studere flytter utenbys for aldri å vende tilbake. Haugesund er gjennom sin høyskole selvforsynt med sykepleiere og lærere, tilsynelatende det eneste byen trenger, i tillegg til å uteksaminere ungdom med en rekke fagbrev innen helse-, restaurant- og elektrofag. Barna til den rikere kjøpmannsklassen i Haugesund velger som oftest noen år ved BI i Bergen, før de vender tilbake for å bli eiendomsmeglere. Kort sagt: Haugesund har noen få innbyggere med økonomisk kapital, men med et stort underskudd på kulturell kapital, som de fra tid til annen kompenserer for ved å påspandere store internasjonale artister for folkefest midt i byen.
2. Rar hilsekultur. Haugesund er for stor til å være koselig som Skudeneshavn og for lite til at en kan forsvinne i mengden som i Oslo, og til dels Bergen. Med andre ord er man like synlig i egen hage som når man stikker til sentrum for å handle. Denne påtrengende synligheten har ført til at Haugesundere har innskrenket sin innerste sirkel for hvem de orker å hilse på. På mange måter er det også forståelig: Dersom en skulle begynt nord i Haraldsgaten og hilst på alle man passerer, ville man ikke nådd frem til den andre enden før butikkene var stengt. Som konsekvens hilser Tina ikke lenger på Roger som hun gikk i klasse med på Hauge ungdomsskole, med mindre hun plutselig løper på ham i Syden.
3. Overfladiske. Dette henger sammen med punkt 1 og 2. Penger betyr mye, samtidig som man er hypersynlig. Eller som min daværende sjef ved en eksklusiv klesforretning uttrykte det, da en tykk, langhåret mann med dårlig bekledning gikk forbi butikkvinduet: «For en taper!». Når disse rike kjøpmannsfruene setter standarden for hvilke kriterier som bestemmer hvem som er tapere og vinnere i samfunnet, er terskelen lav for å feile. Haugesund består således av mange strebere som pynter i hagen for naboen og som bruker for mye kreditt på fancy ferier og dyre biler. Siden Haugesund foruten biblioteket og Sjøfartsdirektoret ikke byr på noen interessante stillinger som kunne appellere til et bredt mangfold av innflyttere, får denne kulturen stå uimotsagt.
Så over til det positive:
4. Ikke lenger narkoby nummer én i Norge. I mange tiår var det like mange narkomane i Haraldsgaten som det var småbarnsfamilier. De bekledde alle benkene i sentrum, i parkene, under broene og sjanglet ellers rundt på sykler. I en by der alle kjenner alle, ranglet stadig flere barn ute på nattetid også, men naboene i de møblerte hjem dro bare for gardinene. En del barn ble sendt til Årabrot ungdomsskole. Skolen besto av noen brakker lokalisert i utkanten av byen ved søppelfyllingen. Gehenna ble skolen kalt, og elevene der befant seg lavest på den sosiale rangstigen. Pedagogikken besto av røff disiplin, og deres «dårlige oppførsel» skulle drives bort ved hjelp av bratte utforkjøringer på trialsykler. De tøffeste på skolen var likevel de ufaglærte, middelaldrende miljøterapeutene som kjøpte seg anseelse blant elevene ved å bomme bort sigg og fortelle dem groviser i friminuttene. Sakte, men sikkert, har antall narkomane sunket i byen, og Årabrot skole er endelig lagt ned.
5. Befrielse. Denne befrielsen kommer med et forbehold om at man klarer å forkaste den rådende overfladiske kulturen. Dersom de fine fruene og deres kjøpesterke menn ikke er blant referansegruppen, har en ingen å gjøre til lags i Haugesund. En kan sykle gjennom Djupdalen iført et hullete treningstøy fra 80-tallet og svett svinge innom en internasjonal dagligvarebutikk i sentrum for å kjøpe naan-brød. Bedagelig kan man tygge det i seg på en benk mens man fri og fornøyd kikker på velfriserte forbispaserende som aldri hilser.
6. Ufullendt prosjekt. Haugesund mangler så mangt. Det mangler et organisert kulturliv. Riktignok har vi Amandaprisen og en teaterscene. Vi har Vamp og Pål Jackman – for dem som bryr seg. Men vi trenger mer. Vi trenger å få tilbake en alternativ musikkscene som Safe as Milk-festivalen. Vi trenger gode pedagoger til barne- og ungdomsskolene. Vi trenger flere interessante fag på høyskolen. Fag som ikke så enkelt lar seg omdanne til rene nyttemaksimer etter politikernes ønsker. Det finnes riktignok et lite alternativt miljø i byen som fra tid til annen prøver å selge kunst eller øl, men overskuddet går som regel til esoteriske reiser for å drikke ayahuasca.
Vi trenger at gode folk flytter (tilbake) til Haugesund. Mens dette innlegget begynte med å spørre hvorfor byen så vanskelig lar seg definere eller oppsummere, viser det seg ved nærmere øyesyn at det nettopp er det uferdige og udefinerbare som gjør byen bra. Det betyr nemlig at byen ikke er ferdig spikret og at vi kan få til noe her. Til gjengjeld kan vi lokke med et av de rimeligste boligmarkedene i Norge. Og når man først begynner å tenke på Haugesund som en by man kan slå seg opp eller til ro i, tar det ikke lang tid før man begynner å omtale haugesundere som et «vi».
Sarah Aga
Masterstudent i statsvitenskap