Morgenbladets spalte «Forskningsfronten» 22. mai setter søkelyset på et spennende forskningsfelt som kan bidra til å bygge ned inngrodde forestillinger om et skille mellom psykiatri og somatisk medisin. Lasse Pihlstrøm skriver her at et slikt skille ikke speiler den vitenskapelige forståelsen av sykdom, og dette er godt nytt for oss som trenger at Helse-Norge tar dette innover seg. I tråd med Pihlstrøms innlegg er det altså ikke en vitenskapelig holdning til kunnskap som hindrer bruk av ny viten på dette feltet til beste for pasientene. Det er mer et spørsmål om tradisjon og pragmatikk, sier han.
Pihlstrøm refererer fra en artikkel om forskning på mus som viser at mentalt stress påvirker miltens produksjon av antistoffer. Han understreker at en slik sammenheng mellom stress og immunforsvar ikke burde overraske noen, men at påvisningen av en direkte forbindelse på molekylnivå bør kunne få denne innsikten til å synke ytterligere inn.
En slik innsikt ville vært velkommen på en rekke andre felt. Et eksempel er sammenhengen mellom stress og immunforsvar slik den er påvist i den omfattende ACE-studien (Adverse Childhood Experience), publisert av Felitti m.fl. i 1998. Studien har 17 000 deltagere fra primærhelsetjenesten i California, der sosioøkonomisk bakgrunn, ti ulike krenkelseserfaringer som barn og sykdomshistorier kjøres mot hverandre. Blant annet kommer det frem at seksuelle overgrep på jenter henger nært sammen med utvikling av brystkreft. At denne sammenhengen finnes, har altså vært kjent i minst 20 år. Men hvordan henger dette sammen? ACE-studien viser ikke dette på cellenivå, slik tilfellet er med museforsøket som Pihlstrøm refererer. Men i boken Hvordan krenkede barn blir syke voksne blir slike problemstillinger behandlet av forfatterne Anna Luise Kirkengen og Ane Brandtzæg Næss. Boken utkom første gang i 2005, og en fjerde utgave er nå under arbeid. De går gjennom mange forskjellige sykdommer og krenkelseserfaringer, og oppdaterer med nye forskningsresultater fra en rekke felt, som psykonevroendokrinimmunologi. For eksempel når det gjelder brystkreft, ser det ut til at overgrepserfaring kan sette seg i kroppen som en vedvarende alarmberedskap og kronisk stress. I sin tur svekker dette immunsystemets evne til å forsvare kroppen mot kreftceller.
Kvinner med overgrepserfaring kan altså ha en særlig risiko for å utvikle brystkreft, og dette ble publisert i Norge for 15 år siden. Likevel ser det ut til å være fullstendig ukjent, eller oversett, i helsevesenet her i landet. På min ferd gjennom brystkreftbehandlingens pakkeforløp i Oslo i juli–oktober 2019, frem og tilbake flere ganger mellom Radiumhospitalet, Aker sykehus og Ullevål sykehus, møtte jeg et større antall helsepersonell, skjemaer, rutiner, behandlinger og samtaler. Men samme hvem jeg spurte, fant jeg ingen spor av kunnskap om, eller interesse for, den risikoen som overgrepserfaring utgjør. Derimot har jeg fått høre at dette ikke er «kjent kunnskap», eller at det ikke er noen autoritet som har anerkjent den.
Og da er vi tilbake til Pihlstrøms observasjon om at det ikke nødvendigvis er den vitenskapelige forståelsen det står på; kunnskapen trenger visst ikke bare å bli kjent, men også anerkjent. Helsen til store befolkningsgrupper berøres av slike forhold. Blant annet ville det være av avgjørende betydning for alle norske kvinner som befinner seg i en slik risikogruppe for brystkreft, om de fikk denne kunnskapen, og muligheten for å bearbeide sine ulike, sterkt belastende erfaringer. Det trengs videre studier som kan vurdere ulike preventive tiltak, altså behandlingsformer som kan redusere kronisk stress i kroppen, og slik bedre immunforsvarets evne til å nedkjempe kreftceller. Studier som gir ny innsikt i betydningen av livserfaringer for vår helse, er viktig, sammen med forskning på hvordan skader som har oppstått på denne måten, kan reduseres eller heles. Samtidig ser det ut til at maktforhold, samhandling og forhandlinger i vitenskapssamfunnet kan stenge, eller slippe frem, denne kunnskapen. Jeg heier på Pihlstrøms håp om at denne innsikten synker ytterligere inn. Jeg legger til et håp om at autoritetene i norsk helsevesen vil interessere seg for slike påviste sammenhenger, for eksempel på brystkreftfeltet.
Turid Hagene