Dagens nyhetsbilde er preget av flere oppgjør med fortidens helteskikkelser. Debatten om statuene av Churchill og Holberg har rast, og byrådsleder Raymond Johansen har åpnet for en «statuekommisjon» som systematisk skal gjennomgå hvilke forfedre som er verdt å minnes.
Et oppgjør med tankegods vi ikke lenger står inne for, kan være både riktig og nødvendig. Men i den gode idéhistoriske hygienes navn kan også viktige nyanser gå tapt. Et eksempel på dette er NRKs serie med reportasjer omkring Norges største samling av skjelettmateriale, de såkalte Schreinerske samlinger ved Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo (UiO). Samlingen ble grunnlagt i 1828 og består av omtrent 8500 levninger fra hele landet, herunder en samling på i underkant av tusen levninger fra samiske områder. Særlig utgravningene i samiske områder har vært sterkt omstridt. Vi vil ikke på noen måte bestride at det er deler av denne historien som det er gode grunner til å problematisere. Vi har også stor respekt for at flere etterkommere nå ønsker gjenbegravning av forfedrenes levninger. Vi er glade for at det for noen uker siden ble undertegnet en avtale mellom UiO og Sametinget om forvaltning av den samiske delen av samlingen, der Sametinget nå får beslutningsmyndighet over hvordan denne skal benyttes.
Samtidig vil vi advare mot den type unyansert oppgjør med fortiden som NRKs fremstilling av De Schreinerske Samlingers historie og formål er eksempel på.
Den fysiske antropologi som vitenskap var ikke det samme som rasehygiene eller eugenikk som politisk prosjekt.
Særlig gjelder dette omtalen av Schreiner-samlingens opphavspersoner, professor Kristian Emil Schreiner og hans kone, doktor Alette Schreiner. I reportasjene omtales disse som raseforskere der hensikten var å «vise at samer var forskjellige fra nordmenn». Å knytte ekteparet Schreiner til et slikt rasehygienisk program er en grov forenkling av både deres vitenskapelige innsats og den vitenskap – den fysiske antropologi – som de representerte.
Den fysiske antropologi som vitenskap var ikke det samme som rasehygiene eller eugenikk som politisk prosjekt. Eugenikken vokste frem fra 1880- og 90- årene blant annet på initiativ fra engelskmannen Francis Galton og tyskeren Alfred Ploetz. Eugenikkens grunntanke var at det moderne industrielle samfunnet hadde forpurret det naturlige utvalg, slik Charles Darwin hadde beskrevet det, og at underlegne individer hadde kommet i overtall. Den politiske oppgaven ble derfor å snu denne utviklingen. Dette prosjektet rommet imidlertid flere indre motsetninger. Ifølge Jon Røyne Kyllingstads bok Kortskaller og langskaller (2004) kan man skille mellom en tysk tradisjon (etter Ploetz) som hadde til formål å fremme og rendyrke en nordisk herrerase, og en engelsk tradisjon (etter Galton) som i større grad vektla positive og negative individuelle arveanlegg. Den siste tradisjonen hadde innflytelse langt utenfor nasjonalsosialistiske kretser og vekket interesse og sympati hos blant andre kvinnesaksforkjemperen Katti Anker Møller og legen og folkeopplyseren Karl Evang. I den grad ekteparet Schreiner kunne sies å gi sin tilslutning til et rasehygienisk program, tilhørte de denne siste gruppen.
Ekteparet Schreiners interesse var imidlertid vitenskapelig, ikke politisk. Anatomen Kristian Emil Schreiner var en positivistisk evolusjonist som var opptatt av å beskrive, måle, sammenligne og klassifisere ytre egenskaper ved menneskekroppen. Hans antropologiske undersøkelser av samiske levninger må sees i lys av denne vitenskapelige interessen for mennesker og menneskegruppers biologiske historie.
I foredraget «Europas menneskeraser» (1932) kritiserte Kristian Emil Schreiner andre «moderne forfattere som behandler rasespørsmålet mer ut fra socialpolitisk og følelsesbetonet enn strengt vitenskapelig synspunkt». I opposisjon til andre fagfolk i tiden mente Schreiner at den nordiske rases overlegenhet «ingenlunde er historisk bevist». Han hevdet blant annet at både den nordiske og den samiske rase var resultat av komplekse utvekslinger og sammenblandinger. I tillegg mente han at det samiske folk ikke var å regne som nykommere i Skandinavia, men at de i hvert fall i Finnmark hadde røtter tilbake til jernalderen. Mer prinsipielt forfektet han at enkelte folkeslags fremtredende rolle i kulturutviklingen måtte sees som resultat av «lykkelig samspill» av arveanlegg og tilpassing til livsbetingelsene, snarere enn ivaretagelse av en opprinnelig herrerase.
I foredraget «Livssyn og livsutvikling» (1929) tok Alette Schreiner også avstand fra en sosialdarwinistisk forståelse av utvikling som en kamp for overlevelse. Hun hevdet her at en overdreven kamp om overlevelse kan ha paradoksale evolusjonistiske konsekvenser. Når kampen for tilværelsen blir for nådeløs, kan det produsere arter som er overdrevent spesialiserte på ett overlevelsesområde, men for lite fleksible til å tilpasse seg nye. Dinosaurene var et eksempel på et slikt evolusjonistisk blindspor, mente hun. Hun også mer enn antydet at det samme kunne være tilfellet for den nordiske rase, som vel er dominert av sterke krigere og oppdagere, men på mulig bekostning av kulturell og intellektuell yteevne. Dette synspunktet ble også støttet av hennes mann i det ovenfor siterte foredraget: «Den nordiske rase passer utvilsomt bedre for slitet enn for gode dager.»
Schreiner-ekteparet kan klart ikke regnes som antirasister i den moderne forståelse av begrepet. De var preget av sin tids evolusjonsteoretiske forutsetninger, og de tok ikke konsekvent avstand fra ideen om rangordning av raser og arveanlegg. Men de var heller ikke ideologiske raseforskere med et forutbestemt ærend om å vise at «samer var forskjellige fra nordmenn». Tvert imot representerte deres arbeider et korrektiv til flere av samtidens etablerte raseteorier.
Det er utvilsomt elementer i Schreiner-ekteparets arbeider og sider ved deres virksomhet som det er gode grunner til å ta avstand fra. Men det mest effektive oppgjøret er ikke unyansert svartmaling. Ved å svartmale fortiden risikerer vi også å hvitvaske oss selv. Vi tilslører forbindelser til fortidens tenkning som vi ikke nødvendigvis er stolte av eller vil stå inne for. For å kunne lære av fortiden må vi se den i alle dens nyanser.