Aviser og nettsider har i den siste tiden flommet over av krenkede spaltister og akademikere som kommer med sterke advarsler. Ytringsfriheten og den åpne debatten skal visstnok være truet av en bølge av politisk korrekthet der «frittalende forskere» eller mediepersoner risikerer å motta represalier for uønskede ytringer. Det advares mot «amerikanske tilstander», siden mange mener at dette fenomenet er importert fra en oversensitiv amerikansk universitetskultur preget av feminisme, antirasisme og skeiv aktivisme.
I det akademiske Norge har universitetsansatte blitt forferdet over saken der en professor ble irettesatt etter at en tysk student hadde klaget over en tyskervits professoren hadde brukt i klasserommet. Nevnte professor ble forståelig nok lei seg av å få det han følte var et mobbestempel. Men til gjengjeld har akademikere, politikere, og avisredaksjoner kommet professoren til unnsetning. «Det viser bare at en del av de strømningene vi vet har eksistert ved enkelte campuser i USA, har tydeligvis også kommet til Norge», sier Høyrepolitiker Stefan Heggelund som er «rystet over saken».
Norske samer har også vist seg lett krenkbare. I debatten om joikakakene, ber en lederartikkel i avisa Nordlys om at «samer burde senke skuldrene» og «ta det rolig». «Vi tror fokus på krenkelser kan være mer skadelig for samenes anseelse enn Joika-kakene. Men noen er mer opptatt av å dyrke symboler og offerrolle, enn reelle problemer samene står overfor,» skriver avisen, som altså vet best hva samenes interesse er. I 2017 kritiserte sametingspresidenten og urfolksrepresentanter daværende finansminister Siv Jensen etter at hun hadde kledd seg som indianer (også kjent som «redface»). «Jeg synes Siv Jensen så gøyal ut, nå må folk slutte å synes at alt er krenkende!» skrev Marte Gerhardsen den gang, i samkor med en mengde andre (ikke-samiske) politikere og mediefolk.
Det norske kommentariatet er dessuten rystet over hva som skjer utenlands. En fremstående norsk akademiker ble nylig tildelt mye spalteplass til å advare om hvordan mye av den amerikanske «Black Lives Matter»-bevegelsen minner om religiøs fundamentalisme. «Jeg forstår nå godt hvorfor kolleger i USA er redde. En antirasisme som forakter meningsmangfold og åpen debatt, er en betydelig trussel mot akademisk frihet», skriver Torkel Brekke, som også er forferdet over «tvungen gruppeterapi for ansatte, hvor man skal lære å reflektere over rasismen i høyere utdanning». Den ene etter den andre norske spaltisten har også løpt frem for å forsvare forfatteren J.K. Rowling etter at hun er blitt beskyldt for transfobi på grunn av en lang rekke tweets og et essay som omhandler transpersoner. Aviskommentator Inger Merete Hobbelstad synes raseriet mot Rowling er «skremmende». Selv om hun innrømmer at Rowling kunne vært mer «fintfølende», så kommer det tydelig frem at Hobbelstad mener Rowlings ytringer er både velmente og rimelige, og slettes ikke transfobiske.
Filosofen Miranda Fricker peker på hvordan marginaliserte grupper i samfunnet systematisk lider av at deres ord blir behandlet som mindre troverdige enn det som blir sagt av medlemmer av majoritetssamfunnet og grupper med en høyere sosial status. Enkelte personer blir altså mistrodd i kraft av sin gruppeidentitet. Når jeg uttaler meg som en hvit cismann i en akademisk stilling, blir jeg lyttet til på en helt annen måte enn dersom jeg hadde uttalt meg som en krenket transkvinne. I stedet for å bli ansett som et fornærmet følelsesmenneske, kan jeg i stedet lene meg på en stereotypi som fremhever min rasjonalitet og objektivitet. Som transperson ville samtidig min troverdighet blitt begrenset av en mengde negative stereotypier. For et innblikk i disse stereotypiene som mange cispersoner sitter med, så kan det være verdt å ta en titt på Netflix-dokumentaren «Discolsure», som viser hvordan transpersoner er blitt fremstilt i film og medier gjennom historien.
Saken om J.K. Rowling illustrerer dette prinsippet veldig godt. Hobbelstad og andre kommentatorer tror ikke på kritikken om at Rowling er transfobisk. Hun trekker i stedet frem Rowlings påstander om at hun «elsker transpersoner» og at hun «ville marsjert sammen med deg hvis du ble diskriminert fordi du var trans», som er alt Rowling trenger å si for at Hobbelstad gir henne tillit. Denne tilliten får hun på tross av en serie med uttalelser som transpersoner ser på som svært problematisk. Rowlings påstander er generelt svært dårlig underbygd og strider mot det vi har av evidensgrunnlag. I tillegg bærer de preg av å feilrepresentere både saken som diskuteres og transpersoners standpunkt. Rowling tillegger transpersoner synspunktet at «biologisk kjønn» ikke er ekte. Denne påstanden vet jeg ikke om en eneste transperson som ville sagt seg enig i. Men den blir reprodusert av Hobbelstad som sier at «for mange av dem som nå raser mot J.K. Rowling», så «er den biologiske siden uvesentlig». Flere andre norske kommentatorer som kan se ut til å skrive med mindre god vilje enn Hobbelstad, ser ut til å mene at det nettopp er dette debatten handler om: «transaktivister» som «vil avskaffe biologisk kjønn som en kategori».
Marginaliserte grupper får ofte stempel som lett krenkbare, overfølsomme og irrasjonelle. Samer, transpersoner og svarte og brune mennesker får ofte sine egne meninger gjort til karikaturer, mens de blir bedt om å tåle og være mer tolerante. Deres sinne blir påstått å «virke nedkjølende for ytringsrommet», og det blir hevdet at «utsatte grupper slår ned ethvert forsøk på debatt». Men hvordan oppleves det for den tyske studentens mot til å ytre seg, når vedkommendes varsling blir møtt av en vegg av akademikere som mener at å reagere på tyskervitser er en fundamental trussel mot forskningens frihet? Hvor lett er det for mennesker med minoritetsbakgrunn å ytre seg, når de risikerer å måtte stå opp mot taleføre og mektige politikere? Hvor mange transpersoner tør egentlig delta i en karikert og hissig debatt om kjønn? «Det er utrolig hvor sinte noen blir fordi jeg ytrer meg, samtidig som de er opptatt av ytringsfrihet. Reaksjonene på mine kommentarer har vært ute av alle proporsjoner», sa sametingspresident Aili Keskitalo etter kritikken mot Siv Jensen. Hvordan er da muligheten for vanlige samer til å si ifra om krenkende adferd fra majoritetssamfunnet?
Ytringene til spaltister og akademikere med klippekort i de store mediene ser derimot ikke ut til å ha avtatt nevneverdig. Flere norske kommentarartikler har skrevet anerkjennende om Harper's-brevet som tok opp hvordan ytringsfriheten er grunnleggende truet av en intolerant debattkultur. Noe av dette er nok riktig, men de som har signert dette brevet er utelukkende mektige kulturpersoner med enorme plattformer – men som altså nå opplever sterke reaksjoner på enkelte av sine ytringer. En av dem som signerte brevet var J.K. Rowling (med 14 millioner twitterfølgere), som truet transkvinnen Nicola Spurling med advokater dersom hun ikke trakk tilbake en tweet om Rowling. Spurling slettet tweeten med beskjeden «wealth is powerful». Dette gjentok seg forrige uke, da et nyhetsnettsted for barn måtte gå med på å betale erstatning og fjerne en artikkel om Rowlings uttalelser.
Kommentariatets klager ser i stor grad ut til å være et forsøk på å hegne om egen makt til å definere debatten og ordbruken i det offentlige rom – uten å måtte møte konsekvenser for problematiske ytringer. Hvis det stemmer at vi begynner å få «amerikanske tilstander» i Norge, så hilser jeg dette velkommen dersom det innebærer at samfunnsdebattanter ansvarliggjøres og blir bevisste på sin egen posisjon og hvilke privilegier de sitter på i det offentlige ordskiftet. Det er først da det kan skapes rom for alle samfunnsgruppers stemmer.