Kåret til årets nisjenettsted! Kåret til årets nisjenettsted!
Kronikk

Norge har glemt det hviterussiske sivilsamfunnet

Folk som kan drive organisasjoner, er gull verd nå som diktaturet vakler. Dessverre har Norge kuttet sitt engasjement for frivillighet i Hviterussland.

[object Object]

Statsminister Erna Solberg og utenriksminister Ine Marie Eriksen Søreide har kommet med tydelige fordømmelser av myndighetenes maktmisbruk i Hviterussland. Dette er bra, men vi må gjøre mer enn bare stille oss i rekken av dem som fordømmer regimet. Engasjementet i norsk frivillig sektor har stort potensial til å støtte Hviterussland i denne kritiske fasen. Dessverre har Norge nylig stengt døren for mange av mulighetene som tidligere fantes. Regjeringen må nå gjenåpne denne døren.

Frem til for omtrent fem år siden hadde Norge en aktiv strategi overfor Hviterussland, hvor vi støttet en rekke prosjekter og samarbeid som styrket det skjøre sivilsamfunnet i landet. I årene 2007 til 2014 ga Norge rundt 20 millioner kroner årlig i tilskudd til prosjekter i Hviterussland.

Så ble det brått slutt.

I 2019 var summen redusert til 0,5 millioner, og ifølge tilskuddsportalen til UD gir departementet nå ikke lenger støtte til et eneste prosjekt i Hviterussland.

Mitt eget engasjement for denne saken har jeg fått gjennom organisasjonen Fantasiforbundet. Vi arbeider med levende rollespill (laiv) som en ytringskanal. Rollespill er et fantastisk verktøy for å formidle nye perspektiver på en sak uten å henfalle til dosering eller propaganda. De som vet hvordan man lager rollespill, har et verdifullt verktøy enten de er lærere, aktivister eller kunstnere som ønsker å sette et kritisk søkelys ved forhold i samfunnet. Fantasiforbundet har samarbeidet med partnere i Hviterussland i over ti år.

Vi i Fantasiforbundet har hatt langvarige og gode samarbeid med Hviterusslands sivilsamfunn, og har sett hva engasjementet i norsk frivillig sektor kan gjøre for å støtte de hviterussiske organisasjonene som i årevis har jobbet for forandringer i landet.

Fantasiforbundets arbeid i landet startet som støttehjul på prosjekter i regi av Raftostiftelsen, før vi i 2011 satte i gang våre egne prosjekter. Hos UD møtte vi erfarne folk med svært god områdekunnskap som ga oss gode råd på veien og finansiering til arbeidet.

På et litauisk leirsted fra sovjettiden, 20 kilometer fra grensen til Hviterussland, gjennomførte vi blant annet en årlig sommerskole der hviterussiske studenter, lærere, NGO-folk, kunstnere og aktivister kunne lære om rollespill som ytringskanal. Ved siden av deltagerne fra Hviterussland gikk en del av plassene til folk fra andre land hvor det frie ord ikke står så sterkt, for eksempel Russland, Ukraina, Palestina og Vietnam. Noen av plassene gikk til folk fra vestlige land, inkludert Norge, for å skape nettverk. Takket være pengene fra UD, i tillegg til lærere som stilte opp gratis og tusenvis av dugnadstimer, kunne vi tilby denne undervisningen gratis.

Hva førte det til? For det første ga vi hundrevis av mennesker et verktøy til å belyse en sak, enten de ville lage rollespill om ytringsfrihet, feminisme, funksjonshemmedes rettigheter eller noe som bare var for underholdning. Deltagere på sommerskolen laget laiver som tar opp forherligelse av autoriteter, kirkens syn på abort eller hva sosiale medier gjør med mellommenneskelige relasjoner.

For det andre skapte vi et nettverk av mennesker fra flere titalls land. Det gjør at akkurat nå er det rollespillere rundt om i verden som får førstehånds informasjon om hendelsene i Hviterussland fra sine venner, som de igjen kan bringe videre til sine nettverk. Tilsvarende føles det forhåpentligvis som et lite lysglimt av moralsk støtte å ha et nettverk i mange land som engasjerer seg hvis du blir arrestert eller banket av politiet.

For det tredje fikk vi frem en generasjon med arrangører og designere som nå er store ressurser i sine miljøer, særlig i Minsk, den dag i dag. Noen i frivillige organisasjoner, noen som lærere, noen som kunstnere, og noen som uavhengige entreprenører. Blant annet drives et lite uavhengig scenelokale og en årlig festival av folk som fikk flammen tent gjennom arbeidet vi drev.

Fantasiforbundets historie er et eksempel blant mange på folk-til-folk samarbeid gjort mulig med mye dugnad og litt penger fra UD. De som har arbeidet med denne typen prosjekter, sier ofte at det sivile samfunnet ikke vil kunne velte en diktator, men at det bygger en sivil beredskap til den dagen diktaturet vakler. Folk som vet hvordan man lager arrangementer, driver organisasjoner og gjennomfører demokratiske prosesser er gull verd nå. De er avgjørende for at landet skal lykkes med en demokratisk overgang dersom Lukasjenko går av.

Men i 2016 ble prosjektene i Hviterussland stanset av Norge. Vi merket det først ved at kontaktpersonene i UD begynte å byttes ut ofte. Etter hvert forholdt vi oss ikke lenger til noen med områdekunnskap, men til en innleid konsulent som aldri hadde vært i regionen og ikke var interessert i noe annet enn revisorerklæringen. Utlysningene av midler ble forsinket, og til slutt uteble de helt. Vi har likevel bygget videre på resultatene, og mange fra rollespill-miljøet i Hviterussland reiser hyppig til arrangementer her og vi i Norge reiser til Hviterussland. Når det meste må betales av egen lomme, er det imidlertid vanskelig for mange fra et land hvor gjennomsnittslønnen er 5000 kroner i måneden – og mange gjerne har enda mindre enn det.

Det finnes et sivilsamfunn i Hviterussland. Det er lite og svakt, men det lille som er, er desto mer verdifullt. Ikke bare som sivil beredskap, men også som små pusterom i hverdagen. Som regel er ikke formålet til aktørene eksplisitt menneskerettigheter eller politikk, men heller orientert rundt kultur, utdanning, livssyn og så videre. Likevel er organisasjonene kontroversielle, og de lever med et konstant damoklessverd over seg.

For sivilsamfunnsorganisasjoner i diktaturer er kontakt med partnere i utlandet ofte deres eneste livslinje for å skaffe midler til å drive organisasjonen. Det kan også bidra til å tale deres sak i utlandet og ikke minst være en anledning til å innimellom kunne dra ut av landet og holde arrangementer uten frykt for innblanding myndighetene. Arbeidet er vanskelig, og det er en hårfin linje man må gå på for å ikke bli stemplet som utenlandske agenter. Men det er mange som har fått det til. Frem til nylig var Norge en viktig bidragsyter i å støtte Hviterusslands lille sivilsamfunn. Nå har vi av en eller annen grunn sluttet med det, men det er ikke for sent å ta det opp igjen.

Hvis diktaturet faller, må Vesten bidra økonomisk og politisk til å skape stabilitet og konsolidere demokratiet. Det krever en involvering langt utover sivilsamfunnet. Men hvis regjeringen mener alvor med sin støtte til folket i Hviterussland, er et av de enkleste grepene de kan gjøre, å gjenreise Norges rolle som en aktiv støttespiller for det sivile samfunnet. Ganske små beløp kan gjøre en stor forskjell. Den kommende tiden blir samarbeid med vestlige land enda viktigere enn før, både for å øke sjansene for å lykkes dersom demokratibevegelsen vinner frem, og kanskje enda mer for å unngå totalt mørke dersom Lukasjenko blir sittende.