I skrivende stund implementeres Fagfornyelsen i den norske skolen. Dette er en fornyelse av Kunnskapsløftet fra 2006. I tillegg til en ny overordnet del som inneholder verdier og prinsipper for opplæringen, introduseres det ulike tverrfaglige temaer som folkehelse og livsmestring, demokrati og medborgerskap og bærekraftig utvikling. Disse tverrfaglige temaene skal integreres i all undervisning.
Fagfornyelsen har ikke uventet skapt debatt, blant annet her i Morgenbladet. Psykologiprofessor Ole Jacob Madsen har særlig vært kritisk til at fenomenet livsmestring skal inn i de norske skoler. Han frykter at dette er resultatet av en tendens i samfunnet der man i stadig større grad individualiserer og privatiserer politiske problemer gjennom psykologiske teknikker og dermed stadig mer legger mer ansvar på individet (i dette tilfelle barna).
Dette er gode innvendinger som fortjener bred debatt. Jeg ønsker å føre utgangspunktet for denne debatten litt lenger tilbake. Det er nemlig ikke slik at det har kommet et nytt terapeutisk læringssyn de siste årene og at livsmestring representerer en slags overraskende vending i utdanningsdiskursen der det ligger en viss (nyliberal) ideologi bak. Hvis vi går til skolehistorien og pedagogikkens faghistorie, ser vi at livsmestring kan forstås som en naturlig konsekvens av at oppdragelse mer og mer har forsvunnet ut av skolens mandat og ut av pedagogikken som faglig begrep.
Pedagogikken i Norge har tidligere hatt dype forbindelser til tysk dannelsestradisjon. I klassiske pedagogiske tekster fra Kant, Pestalozzi, Herbart, Schleiermacher og Hegel er oppdragelse et grunnleggende begrep. Her betones det at pedagogikkens anliggende er å løfte barn og unge ut av deres selvsentrerte eksistens og inn i en felles kultur der også generasjonsforholdet spiller en viktig rolle. Også i norsk kontekst har skikkelser som Erling Kristvik og Reidar Myhre – to mennesker med tidligere sterk innflytelse i norsk skoleliv og lærerutdanning – hatt dette som utgangspunkt for sin pedagogiske tenkning. Det er i denne henseende interessant å lese de ulike ordlyder i skolens formålsparagraf gjennom tidene. I formålsparagrafen fra 1848 finner vi at skolen skal understøtte den «huuslige Opdragelse» og fra 1936 og fremover er skolen rettet mot en «kristelig og moralsk oppdragelse».
Hvor er det så blitt av oppdragelsen? Det skjedde en markant endring på 1970-tallet. I en periode med autoritetsopprør som betraktet all autoritet som autoritær, var begreper som «oppdragelse», «tradisjon» og «kultur» nå blitt umusikalske. Som Ove Skarpenes har vist i doktoravhandlingen sin Kunnskapens legitimering endret selve forståelsen av skolekunnskap seg. Lektoren som doserte ved kateteret, skulle bort. Fremfor å fokusere på fagene og kulturen ble oppmerksomheten nå rettet mot eleven selv (hva Skarpenes kaller pedosentrisme). Man skulle etterstrebe likhet, jevnbyrdighet og symmetri i den pedagogiske relasjon slik at læreren ikke lenger skulle undervise som før, men støtte elevene gjennom dialog og vise dem omsorg i deres selvrealiseringsprosjekter. Alt annet ville være krenkende for den nye autonome eleven.
Denne progressivismen hadde en helt klar politisk venstredreining. Det interessante her er at denne pedosentrismen er noe både 80-tallets nyliberalisme og 70-tallets progressivisme kunne enes om. Den autonome og selvtilstrekkelige elev passer overraskende godt med kunden som alltid har rett. Dermed oppsto det en uhellig allianse med en felles antitese: Det finnes ingen oppdragelse hverken i dialogen eller på markedet.
Resten er historie. Gradvis skulle begreper som «sosialisering» og «læring» få stadig mer hegemoni i pedagogikken. Disse begrepene er i økende grad blitt løsrevet fra de ulike fagenes indre logikk, læreren som autoritetsfigur og den felles kulturen som ramme. I 2008 forsvant «kristen oppseding» fra skolens formålsparagraf. Dette var hovedsakelig resultatet av et oppgjør med kristendommens sentrale stilling i skolen, men dessverre forsvant også «oppseding» og «oppdragelse» i dragsuget. Fra nå av ble det hetende «opplæring». Også i barnehagens formålsparagraf ble «oppdragelse» slettet i i 2008 og erstattet med «danning».
Livet er ikke noe som skal mestres i ensomhet, ja, kanskje det ikke engang skal «mestres» – kanskje man snarere skal avfinne seg med det?
Grunnen har derfor lenge vært beredt før dagens innføring av livsmestring i den norske skole. Ikke misforstå: Enhver voksen som tilbringer tid med barn og unge, kan ikke unngå å oppdra dem. Livsmestring er således på sett og vis en form for oppdragelse. Det er imidlertid en type oppdragelse som vender oppmerksomheten innover via et psykologisk, terapeutisk språk som opprinnelig er utviklet for voksne med ansvar for seg selv og sine liv. Konsekvensen er at pedagogikken bærer preg av å være en diffus individualisert læringsteori uten klar avgrensning, løsrevet fra kultur, samfunn og fagenes logikk. Dette vokabularet er blindt for de mest fundamentale aspekter ved oppdragelse, nemlig barns avhengighet av de voksne, ulikheten mellom barn og voksen og viktigheten av å gjenkjenne seg i kulturen og imitere adekvate forbilder. Begrepet oppdragelse innebærer på alle språk en form for vertikal bevegelse der man heves opp og utover seg selv (norsk «opp-dragelse», tysk «Erziehung», fransk « éducation », engelsk «to raise» eller «upbringing»). En elev er også rent etymologisk en som skal heves opp og ut over seg selv på denne måten (fra det latinske «elevatio»). Satt på spissen kan vi si at livsmestring bærer bud om at barn skal oppdra seg selv, omtrent slik Baron von Münchausen etter sigende dro seg opp etter sin egen hestehale.
Debatten om livsmestring bør derfor også kunne reflektere over den fundamentale og rådende elevsentrismen som er felles for den harde nyliberalismen og den myke omsorgspedagogikken i den norske skole. Her kan vi innvende at skolens oppgave ikke hovedsakelig er å lære elevene å vende oppmerksomheten innover, men snarere utover ved at man lærer å tilhøre noe som er større enn en selv. Livet er ikke noe som skal mestres i ensomhet, ja, kanskje det ikke engang skal «mestres» – kanskje man snarere skal avfinne seg med det?