Mange har latt seg begeistre over bildet av New Orleans som presenteres i tv-serien Treme. Men er ikke dette bildet en smule forvrengt?
Musikken er ofte fantastisk, men i serien virker det som den hardt testede lokalbefolkningen forstår seg selv og sin egen historie gjennom turistindustriens autentisitetsdiskurs. New Orleans ser ut til å ha gått fra å være en kultur med turisme til en turistkultur, og byen er gjenskapt som en blek skygge av seg selv. Serien skjemmes av dette, men styrkes av mye annet. Ikke minst et raust knippe gjesteopptredener fra legendariske musikere. En av de hyppigst sette og omtalte er Allen Toussaint. Dette er det god grunn til. Toussaint er selve Mr. New Orleans. En ledende kraft i byens musikkliv i over femti år. Musikkens førstemann i Crescent City bærer fakkelen som hans mentor, Professor Longhair, overrakte han på 1950-tallet.
I januar fyller han 75, og nyter respekt og suksess som aldri før. Han reiser verden rundt og misjonerer for hjembyens musikkarv, som humørfylt historieforteller og elegant entertainer. Hans eget talent som artist er udiskutabelt, men undervurdert. Altfor få har hørt soloplatene han ga ut på plateselskapet Reprise på 1970-tallet, deriblant Life, Love & Faith i 1972 og Southern Nights i 1975. Dette er elegant og sensuell soulfunk for de små timer, hvor Toussaint briljerer som låtskriver, pianist, sanger og arrangør. Mesteparten av karrieren har han likevel tilbragt i kulissene. Som produsent, sessionmusiker, låtskriver og samarbeidspartner for og med blant annet Lee Dorsey, The Meters, Sandy Denny, The Band, The Rolling Stones, Bonnie Raitt, Devo, Dr. John, Paul Simon, Wings, Van Dyke Parks, Little Feat og Elvis Costello.
Toussaint startet som hyrede hender på Fats Dominos plateinnspillinger. Ettersom Fats sjøl til stadighet var på turné, måtte de av og til finne dyktige pianister som kunne gjøre jobben for han. Gjennombruddet kom da han begynte å skrive låter og produsere for det lokale plateselskapet Minit Records tidlig på 1960-tallet. Her hadde han tilgang til utrolige talent som de pur unge sangerne Aaron Neville og Irma Thomas. Neville var nitten da han spilte inn «Over You» for Minit i 1960. En låt som innledes med et par takter av Chopins begravelsesmarsj, før et besettende, dypt rhythm & blues-groove overtar og treffer deg knallhardt i mellomgulvet. Den morbide teksten er full av lovnader om hva som kommer til å skje med protagonistens kjæreste dersom hun forlater ham.
Thomas var et par år eldre da hun spilte inn den typete balladen «Ruler of My Heart», som ble den siste singelen på Minit i 1962. Låta ble ingen hit, men inspirerte Otis Redding til å skrive sin store hit «Pain in My Heart», som er bygd over samme musikalske lest. Minit Records ble fort historie, men musikken satte spor. Samlingen Finger Poppin' and Stompin' Feet presenterer endel av singlene Toussaint var ansvarlig for. Nærmere lyden av New Orleans kommer du ikke.
Stian Stakset, Laura Djupvik, Knut Schreiner, Khalid Salimi og Marianne Beate Kielland skriver i Morgenbladets klassikerspalte.