Kameleonen Paul McCartney

---

Aktuell plate

Paul McCartney

New

Concord/Universal. 2013

---

6. november 1966 kjører en 24 år gammel mann inkognito gjennom Frankrike i sin splitter nye, mørkegrønnne Aston Martin DB5. Han er iført en lang, blå frakk, briller med klare glass, og pålimt løsbart fra The Wig Creations. Håret er bakoverkjemmet med vaselin. I Paris finner han seg et hotellrom. Så går han ut i hovedstadens gater, parker og kirkegårder og filmer det som måtte fange hans oppmerksomhet med et amatørkamera. Om kvelden går han på restaurant. Han studerer gjestene i lokalet og tenker: Hvem er disse menneskene? Hvilke skjebner rommer de, bak ansiktene og mimikken? Jeg kunne ha skrevet en roman om dem!

Kameraet han har kjøpt har 8mm film. Den kommer i ruller, som gjør det lett å eksperimentere (den senere Super 8-versjonen kommer i lukkede kassetter). Han kan dobbelteksponere filmen, kjøre den baklengs. Han kan gjøre opptak om natten med lysglimt i alt det svarte, for så å legge på en ny scene i dagslys morgenen etter. Han føler seg som en kunstner, en avantgarde-artist med en ukjent, merkelig verden å utforske. Han tenker på Antonioni, på Andy Warhol. Selv er han en som ingen legger merke til; han er en annen. Han beruser seg i anonymiteten som løsbarten, brillene og det tilbakekjemmede håret gir ham. Han føler seg fri.

Etter noen dager kjører han sørover for å treffe sin venn Mal. Natten før han skal møte ham, står han i kø for utenfor en hipp nattklubb i Bordeaux. Han slipper ikke inn:

«I looked like old jerko. 'No, no, monsieur, non' – you schmuck, we can't let you in! So I thought, Sod this, I might as well go back to the hotel and come as him! So I came back as a normal Beatle, and was welcomed in with open arms», sier Paul McCartney i Barry Miles' biografi Many Years From Now, hvor også feriereisen jeg parafraserer er hentet fra.

Muren og massen. Den sterke, om enn forbigående trangen til anonymitet var forståelig. 1966 var det året Beatlemania toppet seg. Med unntak av den kortvarige (og avbrutte) takkonserten under opptakene til Let it be skulle de aldri mer spille for et publikum. Men McCartney skulle senere i sin karriere, først i Wings, senere som soloartist, ofte synge for langt større menneskemasser enn Beatles noensinne sto overfor. Og det kan neppe være noen tvil om at hysteriet under Beatlemania var et langt større traume for John Lennon og George Harrison enn for Paul McCartney – en mann som alltid har elsket konserter.

Det er vanskelig ikke å lese låten «Everybody Out There» fra hans siste album New som publikumselskeren McCartneys entusiastiske svar på den fremmedgjorte Roger Waters' skrik: Is There Anybody Out There? Konseptalbumet The Wall var i sin tid blant annet en reaksjon på muren som hadde reist seg mellom Pink Floyds gigantomant spektakulære og høyteknologiske show, og de ansiktsløse menneskemassene i halvmørket nedenfor scenekanten.

43 år etter oppløsningen av The Beatles later Paul McCartney til å trives minst like godt foran hundretusener av begeistrede publikummere som foran peisen hjemme, eller når han kjører sin datter til skolen.

«Hårmanken er farget nøttebrun, og rammer inn ansiktet til en eldre tante.»

Rev og kameleon. Noen av oss, og kanskje særlig britene, kan nok bli fed up av hans nærvær i mediene i tiår etter tiår. Hans evindelige Na––na–na–NA–na–na–NA… på slutten av «Hey Jude». Hans konstant joviale oppsyn på scenen, under lanseringer og intervjuer. Men den dagen Paul McCartney dør, vil han i størstedelen av den vestlige verden bli sørget over som om det gjaldt et elsket familiemedlem, og etterlate seg et fravær ingen kan fylle.

I en epoke som ikke kan tenke på morgendagen uten bange anelser, en epoke fylt til randen av nåtid og nostalgi, fyller Paul McCartney rollen som midtpunkt og bindeledd mellom det som var og det som er – en slags garantist for at verden tross alt er i gjenge.

Han representerer det psykedeliske sekstitallets magi og kulturelle frigjøring, men ikke dets bad trips og paranoia. Han er trøsteren som holder konsert for de sjokkskadde newyorkerne rett etter 11. september 2001. Legenden som avslutter enhver veldedighetskonsert for Afrikas fattigste med allsang, omgitt av sine noe mindre legendariske artistkolleger. Tidskapselen som kan fremføre «Yesterday» og «Penny Lane» slik han fremførte dem for snart et halvt århundre siden.

Ser man nøyere etter, kan man undre seg en smule over at det nettopp var Paul McCartney som skulle fylle denne rollen som institusjon, bro og stabilt midtpunkt. Han har skiftet stilart like ofte som andre skifter skjorte, like mye på jakt etter noe nytt og hittil uhørt som for å bevise at han behersker en gammel og utprøvd sjanger. Paul McCartney er fremfor noen kameleonen blant artistene – eller, om man vil, reven (for nå å bruke Isaiah Berlins, og flere tusen år før ham Arkhilokos' inndeling av kunstnere i rever og pinnsvin): den ustadige, utprøvende og utålmodige artisten, nysgjerrig på alle former, alle uttrykk.

Modernist og postmodernist. Både i Beatles-perioden og i årene etterpå har McCartney vært motivert av modernismens etos: Make it new. Av en ustanselig søken etter nye klanger og former (det var for eksempel han som, før reisen til Frankrike, innførte tape loops spilt baklengs på Lennons «Tomorrow Never Knows» og crescendoet som avslutter «A Day In The Life»).

Men like lenge har han med den største selvfølgelighet forsynt seg fra og utforsket eldre, forgangne stilarter. I så henseende er han også en postmoderne artist, som selv da Beatles var på sitt mest populære ikke nølte med å servere gammelmodige låter som «When I’m Sixty-Four», «Lady Madonna» eller «Honey Pie».

Særlig årene 1966/67 kan karakteriseres som epokegjørende i populærmusikkens historie: øyeblikket da høyt og lavt, gammelt og nytt, hverdag og drøm, de særeste avantgarde-eksperimenter og de mest fengende melodier tidvis smeltet sammen i frapperende kombinasjoner.

Senere i sin karriere har McCartney komponert klassisk musikk, jazz-låter og barnesanger, foruten flere album med techno og synthpop. Reven. Kameleonen. Marihuana-røykeren. Familiefaren. Rockestjernen. Popballadenes mester med «Helter Skelter» på repertoaret.

I dag synes han å være svært komfortabel med å være en eks-Beatle, men også med å være Paul McCartney, hvem nå enn dét måtte være.

Ungdom og elde. Å se ham fremføre sine sanger på konserter, eller høre ham snakke i intervjuer, er en litt merkelig opplevelse. Han tenker og snakker like kvikt som da han var en Beatle. Han beveger seg og spiller som en 35-åring. Hårmanken er farget nøttebrun, og rammer inn ansiktet til en eldre tante.

Denne kombinasjonen av evig ungdom og energi på den ene siden, og de tydelige sporene av alder og erfaring på den andre, gjenspeiles også i de albumene han har utgitt på 2000-tallet. På årets plate blir dobbeltheten nesten schizofren.

På noen av låtene, som den fremragende «Queenie Eye», inspirert av barndommens lek i Liverpools gater, tenker man ikke på det. Stemmen er uten alder. På andre, som «Save Us» og «I Can Bet», oppviser han en imponerende energi. Sangene fremføres med en nærmest demonstrativ uanstrengthet, som om den gamle rockeren vil forsikre oss om at han vil holde koken i 20–30 år til.

Og dermed blir kontrasten til den gamle herren som synger om fortiden (i «Early Days» og «On My Way To Work») eller om hvor sterkt han begjærer sin elskede («Hosanna») desto mer slående.

I mange av de rolige låtene gjenfinner vi for øvrig et distinkt tonefall som preger flere av sangene han har utgitt på 2000-tallet – særlig fra og med Chaos and Creation (2005): en roligere, mer moden og reflektert røst, tilsynelatende mer i overensstemmelse med hans faktiske alder.

Hvem er så den egentlige McCartney: den vitale rockeren, eller den eldre, tankefulle mannen med den skrøpelige, tidvis skjelvende stemmen? Alder er som kjent også en subjektiv ting. Jeg vil anta at han er akkurat så gammel som den som synger på «Hosanna», og like ung og vital som den som fremfører «Save Us».

Skitt og kanel. Det har vært mye snakk om de fire produsentene han har brukt på New, som har tilført albumet en nokså tidsriktig sound. Man stusser imidlertid litt, når man hører artisten selv snakke om hvordan for eksempel låten «Hosanna» ble tilført mer eksperimentelle klanger, i form av medbragte tape loops spilt baklengs i introen. Dette er tross alt mannen som introduserte denne teknikken i popmusikken for snart femti år siden. New er fremfor alt et album preget av godt pophåndverk.

Og produsentenes viktigste rolle har neppe vært å tilføre et mer kontemporært, til dels elektronika-preget lydbilde, men simpelthen å skjelne mellom godt og dårlig låtmateriale, mellom skitt og kanel.

Den hardt arbeidende, ekstremt produktive låtsnekreren Paul McCartney står ikke bare bak mange av pophistoriens gylneste øyeblikk, men sant å si også noen av de verste. Det var ikke langt mellom de dårlige, ja, ulidelig dårlige, sangene signert McCartney i siste halvdel av 70-tallet og på 80-tallet. Produksjonen på 2000-tallet holder gjennomgående en langt høyere og jevnere kvalitet. Det gjelder også New.

Det betyr ikke at man helt blir spart for ergrelser. I den nostalgiske «Early Days» kan man ikke si at hans minner fra ungdomstiden med John Lennon blir transformert til kunst (slik barndommen blir et magisk rike i klassikere som «Penny Lane» eller Lennons surreelle «Strawberry Fields»). McCartney velger i stedet å kverulere med biografene og sladrepressen, som påstår så mye som ikke er sant. Paul var jo der selv, og vet hva som skjedde!

Til gjengjeld finnes det høydepunkter. «Queenie Eye» er nevnt. Teksten på det skjulte sporet «Scared», som avslutter albumet, er akkurat så banal som McCartney ofte er: Den handler om hvor vanskelig det er å få sagt til sin nye flamme at han elsker henne. Men den gjennomsyres av et nakent, eksistensielt alvor som får en til å tenke på Johnny Cashs sanger på American Recordings.

Dertil strør han litt Beatles-glitter over tittelsangen «New», den mest fengende på hele albumet. «All my life, I never knew what I could be/ What I could do, then we were new», synger den gamle kameleonen, til takten fra «Got to Get You into my Life».

Albumet er blitt varmt mottatt av kritikerne, og har klatret høyt på hitlistene. Man sier med rette at den er hans beste på mange år, og gir ham stort sett firere og femmere. Så kan man spørre seg hva meningen er med å utdele karakterer til Paul McCartney, mannen som midt i tyveårene, sammen med makkeren John Lennon, sprengte alle inntil da kjente målestokker for hva populærmusikk kunne være.

kultur@morgenbladet.no