Skrekkeksempelet

---

Janet Cooke

Født i 1954 i Ohio i USA.

Ble ansatt som journalist i The Washington Post i 1980.

Samme år skrev hun saken «Jimmy’s World», om en åtte år gammel heroinavhengig gutt. I 1981 vant hun Pulitzerprisen for artikkelen.

Like etter prisutdelingen innrømmet hun at saken var diktet opp.

---

Da Janet Cooke hørte at hun vant Pulitzerprisen i 1981, tenkte hun: «Livet mitt er over».

Hun fikk kanskje rett.

Cooke var 26 år – og fortsatt fersk som journalist i The Washington Post – da hun året i forveien fikk høre at en åtte år gammel gutt ble behandlet for rusavhengighet på et senter i byen. Hun registrerte ikke noe navn på gutten, men fortalte redaktøren hva hun hadde hørt: «a fuckin' front-page story!», var tilbakemeldingen: Hun måtte finne gutten.

I ukevis prøvde hun, på alle mulige og lovlydige måter, uten hell.

Til slutt fant hun ham opp.

Jeg tror hun har en dyp, livslang sorg på grunn av hendelsen.

—   Mike Sager, journalist

Tyrone, som hun kalte ham, eller «Jimmy», som han ble anonymisert til på trykk, bodde ifølge Cookes historie i en bygård full av avhengige hvor en doplanger, kjæresten til guttens mor, sprøytet heroin inn i den myke kroppen hans.

Saken fikk enorm oppmerksomhet da den 28. september i 1980 sto på forsiden av Washington Post. Mistenksomme beskyldninger haglet, men redaktørene hennes, blant andre Bob Woodward – en av mennene bak Watergate-sakene som felte daværende president i USA Richard Nixon – forsvarte Cooke steilt.

Da hun, trass kontroversen, ble nominert til Pulitzerprisen, løy hun igjen. I den vedlagte cv-en oppga hun at hun kunne fire fremmedspråk, at hun hadde studert et år ved Sorbonne i Paris og at hun hadde vunnet seks journalistiske priser. Ingenting stemte. Da løgnen ble oppdaget, fulgte nye beskyldninger, og etter press fra Washington Post innrømmet hun at «Jimmy», eller Tyrone, ikke eksisterte. To dager etter at hun fikk prisen, sluttet hun i avisen og ga prisen fra seg.

Alt dette kommer frem i det svært omfangsrike portrettet «Janet’s World» som journalisten Mike Sager skrev om Janet Cooke i magasinet GQ i 1996, da hun etter årevis med taushet valgte å snakke.

Kjæreste og løgner. – Det Janet gjorde, er så skandaløst at nesten ingen kan tro det. Det er nesten umulig å tro at en journalist finner opp en hel sak, sier Sager i dag.

Sager var 23 år da Cooke begynte i Washington Post og skriver i «Janet’s World» at den unge, svarte kvinnen med den imponerende cv-en raskt ble en snakkis i redaksjonen. Sager yndet seg inn på henne ved å lese sakene hennes da hun knotet med dem på kveldene. Snart ble de elskere – men forholdet varte bare noen måneder. Cooke løy for mye, syntes Sager. Det var store og små løgner. Hun kunne si at hun var god i tennis, selv om det ikke stemte. Da Cooke på telefon tilsynelatende fikk bekreftet at «Tyrone» fantes, var Sager til stede. Først spurte hun omstendelig etter faktaene. Så tryglet hun. Var alt hun sa bare et nøye regissert spill? Sager vet fortsatt ikke. Hans mistanke ble forsterket da hun etter at hun proklamerte at hun hadde funnet og møtt Tyrone, skrev ut saken i en rasende fart og var ferdig på bare et par timer. Dette føltes også feil, skriver Sager: Cooke led alltid av skrivesperre.

Sager har fortsatt kontakt med Cooke, og de sender hverandre e-poster et par ganger i året. Han kan ikke fortelle hvor hun er eller hva hun gjør, men sier:

– Hun lever et vanlig liv en amerikansk forstad og prøver å glemme fortiden.

Foretrekker selvmord. Morgenbladet har prøvd å komme i kontakt med et par av de mest kjente journalistene som er blitt tatt for plagiat eller fabrikkering. Noen av dem har sluttet med journalistikk, andre skriver fortsatt – men ingen av dem har villet snakke. Heller ikke Cooke vil snakke, sier Sager, hvis portrett er blitt den eneste større kilden til historien hennes.

Sager tror mange innser fuskingens konsekvenser først når de blir tatt.

– Da skjønner folk hva de har gjort. Det er som å ta dopet fra en avhengig – det går opp for dem hva de har drevet med. Og konsekvensene er vanskelige å leve med.

Om Cooke sier Sager:

– Jeg tror hun har en dyp, livslang sorg på grunn av hendelsen.

I saken fra 1996 beskriver Sager et av møtene med Cooke, rundt 15 år etter at fabrikkeringen ble avslørt. Cooke hadde da deltidsjobb som butikkekspeditør – med under fem dollar timen i inntekt måtte hun veie hvert kjøp med omhu, spise frokostblandinger til middag, droppe turer til legen når hun ble syk.

Hun fortalte ham at hun skjønte hvordan fattigdom kan føre til frustrasjon så sterk at folk plutselig gjør noe forferdelig – plutselig dreper:

«(…) Jeg foretrekker selvmord heller enn drap. Jeg trenger ikke å fengsles. Det føles som om jeg har vært i fengsel halve livet.»

Cooke jaktes fortsatt av mediene, men hun gir ikke intervjuer. Siden hun sto frem i artikkelen til Sager, har hun tenkt at hun ikke har noe mer å si, ifølge Sager, at å svare på flere spørsmål bare vil gjøre vondt verre.

– Jeg tror det er vanskelig å skjønne hvordan det er å være personen som hvert eneste år trekkes frem som skrekkeksempel i etikktimene til journaliststudenter. Jeg kan ikke fatte tyngden av dette. Jeg sammenligner det med å være skilt. Enten det er riktig eller galt, så blir det en stor faktor i livet ditt.

Undersøker Butenschøn. Diskusjonen om plagiat har gått i norske medier siden Daniel Butenschøn i Dagens Næringsliv ble tatt i juli. DN går fortsatt gjennom sakene Butenschøn skrev for dem frem til avskjeden i sommer. Morgenbladet undersøker de tyve sakene Butenschøn skrev som frilanser her i 2004 og 2005. Funnene vil bli offentliggjort så snart gjennomgangen er fullført.

– Jeg tror det er som et dop. Når folk finner opp noe, så blir de avhengig av det, sier Sager.

– Har du syndet selv?

– Jeg har funnet ut at jeg kan redigere på en listig måte, eller gå tilbake til folk for å få flere sitater.

Nettopp her spiller det journalistiske talentet inn, mener Sager. Han viser til en sak han skrev om en kvinne som inderlig ønsket at kjæresten skulle fri. Mot slutten i saken står det at kjæresten legger en gaveboks til henne under juletreet. Med en giftering inni? Nei, med øreringer. Men akkurat idet kvinnen åpner boksen, avslutter Sager teksten.

– Du må samle informasjon og vite hva du skal gjøre med det. Journalistikk er et spill, men det har regler. Du kan ikke finne opp noe, men du kan gjøre veldig mye annet for at det skal bli interessant.

– Når det kommer til stykket, er løgnere late, sier Sager, og legger til:

– I journalistikk forholder man seg til andre personer, og det mest frustrerende er at kilder ikke alltid oppfører seg som journalisten vil. Jeg har brukt så mye tid på å få folk til å snakke – men så gjør de ikke det. Samtidig vil redaktørene dine at du produserer saker. Det er så mye press. Det krever en sterk personlighet for å gå til redaktøren og si «denne saken fungerer ikke, det er ingen historie her». Men man er nødt til å ta de riktige valgene. I journalistikk må man nesten ta høyere moralske valg.

– Tror du mange som bryter regler, glemmer det moralske?

– Nei, ikke med mindre de er sosiopater.

«Supernigger». I saken om Cooke skriver Sager at løgnene hennes var høyst personlige handlinger i et høyst personlig drama – en skadet persons forsøk på å rette opp tidligere feil og overvinne selvhat og sterk tvil på egne ferdigheter. Løgn ble en overlevelsesmekanisme.

I «Janet’s World» sporer Cooke løgnene tilbake til oppveksten. Fra hun var liten ville hun være en «supernigger», som hun kalte det selv. Farens mantra var at hun måtte gjøre alt dobbelt så bra fordi hun var svart, fordi hun var kvinne. Og moren sa hun måtte være renere enn ren, høfligere enn høflig. I Washington Post ble hun motivert til å jukse av panikk, depresjon og frykt, forklarte hun til Sager. Målet var ikke å vinne en Pulitzer, eller berømmelse og heder. Hun ville bare vekk fra en redaktør og avdelingen hun var plassert i.

– For Janet tror jeg det var en enorm lettelse da hun ble oppdaget, sier Sager.

– Underveis i mistenksomheten var hun nervøs og urolig, dette pågikk i måneder, og det gikk ut over den mentale helsen hennes. Jeg tror at selv om folk gjør en slik ting lenge, så skriker samvittigheten fortsatt til dem. De vet hva de gjør, og hvis vi undersøker livene deres, så tror jeg det gjerne er hektisk på mange fronter.

Fortsatt kreativ. Sager er sparsommelig med opplysninger om Cookes nåværende liv. Mye vet han heller ikke. Han vet for eksempel bare sånn cirka hvor hun bor.

– Hun bruker fortsatt kreativiteten sin, men driver mer med kunst. Jeg kan ikke si så mye mer, sier Sager.

Fabrikkeringen er sjelden tema når de sender hverandre e-poster. Noen ganger forteller han om sitt liv, noen ganger forteller hun om sitt. Om barn, om frustrasjoner fra dagliglivet.

– I det lange løp er hun bare en person som forsøker å leve og glemme disse tingene.

– Lyver hun fortsatt?

– Jeg vet ikke.

FLERE EKSEMPLER

Johann Hari

Britisk skribent som ble suspendert fra stillingen i The Independent i 2011 etter anklager om plagiat, blant annet. Vendte aldri tilbake til avisen. I januar ga han ut en bok om narkotikapolitikk som har fått gode anmeldelser. Hari har publisert lydopptak av intervjuer på nettet og fylt boken med noter slik at leserne kan dobbeltsjekke opplysningene. Så langt har Hari lagt ut tretten innlegg med korrigeringer på bokens nettside.

Jonah Lehrer

Amerikansk skribent som sluttet i The New Yorker i 2012 etter anklager om fabrikkering av Bob Dylan-sitater. Har også gjenbrukt egne sitater i stor stil. To av Lehrers bestselgende bøker, Imagine og How We Decide, er blitt trukket fra markedet på grunn av unøyaktigheter. Aktuell med ny bok i høst – skrevet sammen med økonomen Shlomo Benartzi. Boken gis ut av Penguin Random House.

Stephen Glass

Den kanskje mest notoriske. Store deler av tekstene Glass skrev for det amerikanske magasinet The New Republic var oppspinn. Glass gjorde av og til en bemerkelsesverdig innsats for å hindre at han ble oppdaget. For eksempel lagde han en hjemmeside for et firma han diktet opp. I 2003 kom filmen om Glass, Shattered Glass. Nå jobber han for et advokatfirma i Beverly Hills, kom det frem i et stort portrett med Glass i New Republic i november.

Jayson Blair

Amerikansk journalist som sluttet i The New York Times i 2003 da det ble avslørt at han hadde plagiert og fabrikkert innhold, scener og sitater i en lang rekke saker. Avisen slo selv fast at den omfattende plagieringen og fabrikkeringen var et lavmål i avisens da 152 år lange historie.