---
Fakta
Samuel Beckett
Krapps siste spole
Oversatt av Bjørn Endreson
Regi: Bjørn Sundquist
Skuespiller: Jan Grønli
Det norske teatret, spilles til 21. oktober
---
Det var på Det norske teatret den såkalte Beckett-gjengen for alvor gjorde den irske forfatteren Samuel Beckett og det absurde teateret til et begrep hos det norske publikum på sytti- og åttitallet. Trolig var det denne gjengen som slo skuespiller Bjørn Sundquist i bakken med sin Mens vi ventar på Godot, som han beskrev det i et intervju med Dagbladet.
Så da skuespillerbrødrene Jan og Stein Grønli trengte en regissør til Riksteaterets oppsetning av samme stykke, lot Sundquist seg overtale til å debutere som regissør. Det ble en mye omtalt forestilling i 2013. Nå er Sundquist tilbake i registolen, der det begynte, og igjen sammen med Jan Grønli som Krapp i Becketts monolog Krapps siste spole. Er det en ny Beckett-gjeng i gjære?
Fortærende fortid. «Aldri fikk jeg sett skikkelig striptease» skriver Tor Ulven, som også har vært en ivrig formidler av Beckett på norsk. «Jeg var dum og gikk på litterære kaféer og drev med kunstnerisk tøv og tant i stedet. Nå er det for sent (…)»
Kanskje er det et ekko fra Krapp man hører her – en sjuskete, nærsynt og fordrukken forfatter som med blikket mysende mot egen navle har latt livet og kjærligheten seile forbi. Hver fødselsdag spiller Krapp inn et bånd der han oppsummerer årets viktigste begivenheter, status for tarmsystemet, samt gjør regnskap for konsum av alkohol og bananer.
En sjuskete, nærsynt og fordrukken forfatter som med blikket mysende mot egen navle har latt livet og kjærligheten seile forbi.
Under en lampe i «hulen» sin trekker han frem et bånd fra sin 39-årsdag for å høre på det «stupide fjolset» han var for tretti år siden. Han trekkes til opptakene av en blanding av nostalgisk lengsel etter de korte blaff av lykke han har ramlet over opp igjennom, og av behovet for å håne sitt fortidige selv for å stille nåtiden i et litt bedre lys. Det siste lykkes han dårlig med. Som en spolorm gnager båndene den ensomme Krapp innenfra.
Selvbiografisk. Biografer har påpekt flere paralleller mellom Becketts liv og motiver i Krapps sist spole. I et opptak forteller for eksempel den 39-årige Krapp om en rystende åpenbaring, trolig basert på den Beckett selv opplevde i sin mors soverom i 1945. Her kom det plutselig over Beckett at hans vei i litteraturen ikke skulle bestå i å legge til stadig flere meningslag, som sitt forbilde James Joyce, men heller å trekke fra, skjære inn til beinet. Det ga ham som kjent en Nobelpris.
Men akkurat idet Krapp den yngre skal til å avsløre essensen i åpenbaringen, lar Beckett den eldre Krapp spole over passasjen, i ren irritasjon over sitt naive yngre jeg. Denne typen skjelmsk humor blir tatt godt vare på i Sundquists oppsetning.
Uten dikkedarer. Becketts arvinger er beryktet for å slå hardt ned på selv små avvik fra originalmanuskriptet. Ikke dermed sagt at Sundquist og Grønli har hatt dette i bakhodet, men oppsetningen følger i hvert fall sceneanvisningene til punkt og prikke.
Heldigvis føles det ikke som oppskriftsmessig plankekjøring. Oppsetningen har lagt til et par fine, små detaljer som får oppsetningen til å leve, som måten Krapp sirlig kler av skallet på bananen, remse for remse.
Grønli er en skuespiller med stort kroppsspråk og buldrerøst; her kombinerer han dette med finstemt ansiktsmimikk og gir rom for både melankolien og den selvbevisst burleske komikken hos Beckett. Krapps siste spole er en enkel og kortfattet forestilling på under en time som ikke bringer mye nytt til torgs. Men den er solid håndverk og en fin anledning til å oppleve Becketts tekst uten dikkedarer.