---
Fakta
Miley Cyrus
Miley Cyrus & Her Dead Petz
Kan høres gratis på Mileycyrus.com
---
Hvis du har en hund, så skal den dø. Akvariefisken din skal også forsvinne. Dette er likt for alle, men hvordan vi reagerer når det skjer, er forskjellig. Mest sannsynlig går du ikke til en healer som holder en seanse der din avdøde hunds energi tar bolig i Wayne Coyne fra det skranglete spacerockbandet Flaming Lips. Men hvis det skulle skje, så lager du nok ikke et nitti minutters album om det.
Men dette har altså Miley Cyrus gjort. Hun er en doer. Som åpningslåt og singel «Do It» så enkelt legger det frem: Fred i verden? Det er jo bare å gjøre det! Da Miley Cyrus slapp overraskelsesalbumet Miley Cyrus and Her Dead Petz på MTV Video Music Awards for to uker siden, så var det kanskje ikke helt optimalt å legge lanseringen til samme arrangement som huset både Justin Biebers «comeback», og Kanye Wests 12 minutter lange takketale der han annonserte (og muligens også kom på) sin plan om å bli president i 2020.
For hvert polerte lysglimt er det en gitar som burde vært stemt, eller en effektboks som burde vært knust.
Ja ja ja. Det er forfriskende lite som tyder på at begreper som strategi, målgruppe, eller radio har vært viktige da dette gratisalbumet ble til. Dette er et uavhengig sidesprang fra avtalen Miley Cyrus har med plateselskapet RCA, og da rådgiverne hennes antydet at albumet var for langt, svarte hun med å legge til en ekstra låt. Det sprikende og psykedeliske resultatet vitner om en ja-fase som varte like lenge som beholdningen av rusmidler. Dette er ren «fordi jeg kan»-pop, fra (og om) eget bryst.
Hun har altså blitt sjelevenn med Wayne Coyne, og sammen med resten av Flaming Lips har han satt tydelige avtrykk på store deler av dette albumet. På høydepunktet «Floyd Song (Sunrise)», har symbiosen Miley Cyrus og Flaming Lips nådd sitt fulle potensial. Balladen høres ut som den er spilt inn via en sprakete forbindelse mellom verdensrommet og jorden. Det er både kledelig banalt og langt mer gripende enn man skulle tro.
Flere av låtene bruker samme formel, og på første del av platen føles det som om vi er mest på Flaming Lips’ banehalvdel. Med seg har hun også hiphop-produsent Mike Will Made It, som drar flere låter i retningen uanstrengt pop.
Innenfra og ut. Men for hvert polerte lysglimt er det en gitar som burde vært stemt, eller en effektboks som burde vært knust. At eksentrikeren Ariel Pink plutselig dukker opp føles naturlig. Om syrepoplåta «Milky Milky Milk» er en referanse til det alternative alternativrockbandet Royal Trux' «Juicy Juicy Juice» er usikkert, men ganske sannsynlig.
Albumet har øyeblikk som kan minne om outsider-pop av typen den schizofrene singer-songwriteren Daniel Johnston lager. Forskjellen er at Miley er født på innsiden, og jobber ganske hardt for å komme seg på utsiden der Johnston har surret rundt hele livet. Hun har lært å tegne før hun begynner å klusse, og på denne platen gjør hun litt av begge deler. Hun er en sterk vokalist, som både tåler og kler de fleste uttrykk.
Albumet kretser rundt døde kjæledyr, sex og dop. Selvfølgelig er det mye flåsete her. «Pablow the Blowfish», sangen om hennes avdøde kulefisk, avbrytes av at Cyrus begynner å gråte. Det er vanskelig å avgjøre om dette er ekte eller om det er spilt. Og det er desto vanskeligere å avgjøre hva som føles mest patetisk av de to alternativene.
Men, hvis man skal prøve å si noe om kunsten og livet sjæl, er ikke all interessant kunst summen av kunstnerens patetiske innfall? Og er det ikke ofte her skillet mellom interessante kunstnere og resten av alle verdens talentfulle mennesker går: at de bare gjør det? (Kanye for president 2020!)