Kultur

En kjærlighetserklæring

---

Morgenbladet Kunstkritikk 1 2016

Et redaksjonelt samarbeid mellom ukeavisen Morgenbladet og nettidsskriftet Kunstkritikk.

Ansvarlig redaktør og adm. direktør 
Anna B. Jenssen

Bilagsredaktør
Jonas Ekeberg
je@kunstkritikk.no

Kunstkritikk:
Norsk redaktør
Stian Gabrielsen
Dansk redaktør
Pernille Albrethsen
Svensk redaktør
Frans Josef Petersson
Redaksjonssekretær
Mariann Enge
Rådgiver
Ellef Prestsæter

Morgenbladet:
Kulturredaktør 
Espen Hauglid
Fotoredigerer 
Christina Ulriksen
Art director 
Isabel Shestopal

---

Hør Jonas Ekeberg, redaktør i Kunstkritikk, på Morgenbladets podcast. Abonnér gratis via Itunes, eller lytt her:

I dette debutnummeret av Morgenbladet Kunstkritikk diskuteres kunstinstitusjonen fra ulike vinkler.

Vi har valgt å gi ut tre nummer i året, dedikert til kunstlivets sesonger: vår, sommer og høst. Valget av en slik rytme er en kjærlighetserklæring til kunstoffentligheten, den som handler om utstillingsåpninger, seminarer, boklanseringer og alle slags events online og offline. Det er disse begivenhetene som definerer kunstlivets fysiske og intellektuelle betingelser, som gjør kritikken viktig og debattene interessante. Disse sesongene utgjør kunstlivets puls.

Samtidig bringer vi et essay av Erlend Hammer, som proklamerer det tradisjonelle kunstfeltets død! Hammer begrunner det med at det sosiale nettet gjør det umulig å opprettholde tradisjonelle makthierarkier. Når vi alle forholder oss til hver vår trange og selvforsterkende offentlighet, er det ikke lenger mulig å tenke på samtidskunsten som del av én overgripende offentlighet, skriver Hammer.

Det kan være vi er på vei i den retningen. Samtidig tillegges de tradisjonelle institusjonene stadig en betydelig makt. Det viser vår store undersøkelse av innkjøpspolitikken ved Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design i Oslo, Moderna Museet i Stockholm og Statens Museum for Kunst i København. Dette er institusjoner som skal tenke mer langsiktig enn inneværende kunstsesong. Samtidig er ingen – heller ikke museene selv – tjent med den dundrende tausheten som råder rundt deres forvaltning av kunstarven.

Det er flere viktige funn i denne undersøkelsen. For det første er museene fattige, trege og konservative. De handler kjente verk av kjente kunstnere, gjerne lenge etter at en utstilling er tatt ned. Dermed forspiller de muligheten til å gjøre innkjøpene til et moment i kunstoffentligheten og i kunstmarkedet.

Dernest er museene altfor ulne i sine programerklæringer. Når Kunstkritikk spør Audun Eckhoff og Sabrina van der Ley ved Nasjonalmuseet om å formulere sin samlingspolitikk, siterer de fra en ti år gammel årsmelding. Tenk om disse ledende representantene for Nasjonalmuseet kunne si noe om en bestemt kunstretning som de fant interessant!? Det ville være dypt meningsfylt, og det ville virkelig gitt oss grunnlaget for en interessant kunstdebatt.

For det tredje blir de nasjonale samlingene til i forhandlinger mellom museene og private støttespillere. For fagfolk er ikke dette noen nyhet, men det gjør det enda viktigere at ledelsen og fagfolkene ved de nasjonale museene er tydelige, slik at vi andre kan forstå hvilke prioriteringer som er faglige og hvilke som er styrt av giverne. Euforien rundt donasjonene fra Sparebankstiftelsen og utstillingene som springer ut av Canica-samlingen – sist Mapplethorpe+Munch på Munchmuseet – bør erstattes med en kritisk vurdering av hvordan disse aktørene styrer museenes program og, etter hvert, samlinger. Hver gang et deponi fra Sparebankstiftelsen eller en Stein Erik Hagen-sponset utstilling aksepteres, øker verdien av deres samlinger, samtidig som andre, mindre pengesterke prosjekter forkastes.

Dette betyr ikke at museene skal vende ryggen til de private fondene og samlerne. Men det understreker betydningen av tilstrekkelige statlige innkjøpsmidler, slik at museene kan gjøre sine egne prioriteringer og skape helhetlige og faglig begrunnede nasjonale kunstsamlinger.

De nordiske velferdsstatene har lang tradisjon for å støtte kunstnerne med stipendier, og det er bra. Men økte innkjøpsmidler ville skape helt andre ringvirkninger: For det første ville det gjøre oss alle rikere ved at museene kan samle inn kunst for fremtidens generasjoner, for det andre ville det bidra til å skape et levebrød for flere gallerister. Det ville være en sårt tiltrengt boost for den private delen av kunstlivet som regjeringen snakker så mye om. For det tredje ville betydelige midler – vanligvis 50–70 prosent – bli inntekter for kunstnere.

Uten øremerking er faren alltid at pengene går til bygninger, lønn og drift, slik er den institusjonelle tyngdekraften. Så, nordiske kulturministre, det er på tide å børste støvet av et av de mest effetive verktøyene i den kunstpolitiske verktøykassen og gi økte, øremerkede midler til innkjøp av samtidskunst til de museene som har ansvar for vår kunstneriske kulturarv.

Denne artikkelen er en del av Morgenbladet Kunstkritikk nr. 1, et redaksjonelt sammarbeid mellom Morgenbladet og nettidsskriftet Kunstkritikk.

Mer fra Kultur