---
Anmeldelse
Bergen Assembly 2016
Lynda Benglis
Primary Structures (Paula’s Props)
Kode 4 Kunstmuseene i Bergen 7. februar – 28. februar 2016
Marvin Gaye Chetwynd
Iron Age Pasta Necklace Workshop
Landmark 6. februar 2016
Kurator for begge prosjekter: Praxes (Rhea Dall og Kristine Siegel)
---
Årets utgave av triennalen Bergen Assembly består av tre ulike kuratoriske plattformer; lydkunstneren Tarek Atoui, den akademiske gruppen freethought og kuratorduoen Praxes. De vil utfolde seg gjennom hele året, men Praxes startet allerede 6. februar med en utstilling av amerikanske Lynda Benglis på Kode Kunstmuseene i Bergen og en performance av britiske Marvyn Gaye Chetwynd på Bergen Kunsthalls kafé, Landmark.
Selv om Praxes ikke ønsker at publikum skal lete etter fellesnevnere mellom kunstnerskapene, er det flere åpenbare paralleller mellom Benglis og Chetwynd. Begge verk åpner for diskusjoner om håndverk, materialer, feminisme, hierarki og kvalitet. Mest opplagt er institusjonskritikken som begge kunstnere formulerer.
Kritiske søyler. Benglis er mest kjent for sine kraftfulle malerier fra 1960-tallet, som gikk fullstendig i strupen på datidens rådende minimalisme, men har en allsidig praksis som omfatter skulptur, maleri, video, konseptkunst og performance. I Bergen viser hun nå Primary Structures (Paula's Props) fra 1975, hennes eneste rene installasjon. Tittelen refererer til utstillingen Primary Structures på Jewish Museum i New York i 1966, en utstilling som kanoniserte minimalismen som kunstretning.
I Benglis’ installasjon er de autoritære minimalistiske uttrykkene erstattet av et tungt, blått fløyelsstoff som smyger seg rundt en rekke klassiske søyler i bly og gips, noen veltet og ødelagt, noen stående, plassert midt under Lysverkets ærverdige kuppel. En lekebil, en jesusstatue og to store, grønne planter (én i plast, et fikentre) er plassert på noen av søylene, andre står tomme.
Ved å plassere arbitrære, kitschy elementer på den typen klassiske søyler som minimalistene kategorisk hadde avvist, anlegger Benglis et humoristisk, men kritisk perspektiv på både innhold og underliggende struktur i den opprinnelige utstillingen. Utførelsen i bly og gips stiller spørsmål ved minimalismens gjennomdesignede uttrykk, som innebar en nedvurdering av tradisjonelt håndverk.
«Primary Structures (Paula’s Props)» er en litt tynn undersøkelse av utstillingen som medium, men som innledning til en triennale som har som formål å utforske biennaleformatet og være et sted for kunstnerisk forskning, er det et åpent og interessant speil av arrangementets ambisjoner. I denne konteksten blir verket en kommentar til den, i mange tilfeller, tilstivnede og ekskluderende utstillingspraksisen det er en del av, som om Assembly selv nå var en av kunstfeltets bærende strukturer
Som om Alternativmessen gjennomførte sin egen Idol-konkurranse.
Magiske verdier. Der Benglis' verk minner om en forlatt kulisse på en teaterscene, en tabula rasa for reglene som skiller kunst fra ikke-kunst, var Chetwynds scene på åpningskvelden fylt til randen av mennesker som ble invitert til å delta i verket. Publikum ble oppfordret til å lage smykker av blekkfarget og tørket pasta. Smykkene skulle deretter bedømmes av en gudinne, «Det Altseende Øye», spilt av kunstnerens mor, en Oscar-vinnende kostymedesigner, for anledningen plassert på et alter og med tildekket ansikt.
Inspirasjon i form av slides med fotografier av smykker fra British Museum ble projisert på veggen. Den delen av publikum som rakk å kapre bordene med smykkeutstyr – i stor grad voksne kvinner – kastet seg over oppgaven med liv og lyst, mens resten av oss sto tettpakket omkring. En eim av røkelse lå over rommet. Så skulle resultatene presenteres for dommeren, deltagerne ble ført frem for henne av utkledde hjelpere til lydene av sjamanistiske trommer og rytmisk messing, som om Alternativmessen gjennomførte sin egen Idol-konkurranse.
Den institusjonskritiske dimensjonen i dette ligger i kunstnernes behandling av kriterier for innlemmelse og utestengning. Der Benglis’ prosjekt i hovedsak er en kritisk punktering av det mannlige kunstfellesskapets suverenitet, karikerer Chetwynd verdivurderingens nesten magiske karakter og den banale velvilligheten som preger de fleste skapende fellesskap.
Denne artikkelen er en del av Morgenbladet Kunstkritikk nr. 1, et redaksjonelt sammarbeid mellom Morgenbladet og nettidsskriftet Kunstkritikk.