---
KÅR EN KLASSIKER
En jury har plukket ut 20 orkesterverk de mener alle burde høre. Vi presenterer dem i kronologisk rekkefølge.
7. verk: Johannes Brahms: Symfoni nr. 2 i D-dur (1877)
---
Spørsmålet om hva man føler er naturlig når man hører på et av romantikkens mesterverk. Ettertiden har hatt en tendens til å beskrive Johannes Brahms' andre symfoni som pastoral og lystig. Dette i kontrast til det komponisten selv skrev da han sendte den til forleggeren sin 22. november 1877: «Den nye symfonien er så melankolsk at du ikke vil være i stand til å takle det. Jeg har aldri tidligere skrevet noe så trist og mollaktig. Partituret må trykkes med sørgerand.»
Beethoven. Eller var det bare en spøk? Hovedtonearten er nå uansett D-dur, og Brahms skrev symfonien i løpet av et par inspirerte uker i feriebyen Pörtschach am Wörthersee – et idyllisk sted der «melodiene strømmer så fritt at man må være forsiktig så man ikke trår på dem», ifølge Brahms.
Han var da 44 år gammel. Visstnok skal han ha begynt å skissere en symfoni i D-dur allerede tjue år tidligere, da han hørte Beethovens «Chorphantasie», men den unge Brahms var så livredd for å bli sammenlignet med det store forbildet at utkastene i stedet ble brukt i et rekviem og den første pianokonserten. Ifølge ham selv brukte han 21 år på å skrive sin første symfoni, og den ble, på grunn av den bredt anlagte, abstrakte og klassisistiske formen, emosjonelle utvikling fra tragedie til triumf og høystemte, hymniske avslutningstema, snart døpt «Beethovens tiende».
Brahms unnslapp heller ikke sammenligningene da han ga ut den andre symfonien allerede året etter. For var det ikke slik at også Beethoven, etter å ha strevd fælt med sin femte symfoni, slapp en lett og ledig sjette symfoni – «Pastoralesymfonien» – allerede året etter? Og var det ikke slik at både Beethovens sjette og Brahms’ andre hadde et landlig og idyllisk preg? Hermann Kretzschmar, en samtidig av Brahms, skrev i en analyse av verket at det «ligner et behagelig landskap der den nedadgående Solen kaster sitt sublime og halvmørke lys.»
Brahms har også det til felles med Beethoven at han ikke helt hører hjemme i den tiden vi plasserer ham i. Beethoven skrev romantiske verk mens klassisismen var dominerende; Brahms skrev klassisistisk pregede verk mens romantikken dominerte. Han var en konservativ sjel som ikke lot seg imponere av den «nytyske» skolen, som blant annet besto av Richard Wagner, Anton Bruckner og Franz Liszt. I løpet av et besøk i Weimar, der han ble introdusert for Liszt, presterte han å sovne mens den store pianisten fremførte sin egen h-mollsonate.
Partituret må trykkes med sørgerand.
Schumann. Brahms ble, som Beethoven, født i det vestlige Tyskland – Beethoven i Bonn, Brahms i Hamburg – og kom fra enkle kår, med en far som var kontrabassist i Philharmoniker Hamburg. Johannes lærte å spille piano da han var seks år gammel, og brukte etter hvert talentet sitt til å skjøte på den stramme familieøkonomien ved å spille til dans og arrangere underholdningsmusikk. En pianolærer klaget over at gutten kunne bli riktig flink til å spille, om han bare sluttet å bruke så mye tid på å komponere.
I 1853 ble han kjent med komponisten Robert Schumann og hans kone, pianisten Clara Schumann, og bodde sammen med dem i Düsseldorf et par år. Herr Schumann var så begeistret for unge Brahms at han skrev i Neue Zeitschrift für Musik at Tysklands musikalske «Messias» hadde ankommet. I et brev skrev Brahms til Schumann at rosen «vil føre til så uvanlig høye forventninger hos publikum at jeg ikke vet hvordan jeg kan innfri dem».
---
KÅRINGEN
Juryen besto av: Elise Båtnes, fiolinist og konsertmester i Oslo-Filharmonien; Erling Sandmo, historieprofessor og musikkritiker; Nora Taksdal, bratsjist i Kringkastingsorkesteret; Leif Ove Andsnes, pianist og Ole Kristian Ruud, dirigent og professor i dirigering.
Kåringen er et samarbeid mellom Morgenbladet og Oslo-Filharmonien.
Les alle tekstene på morgenbladet.no.
---
Symfonier. Arbeidet med den første symfonien var tornefullt. I brev skrev han at den var «lang og vanskelig», «ikke særlig sjarmerende» og, avslørende nok, «lang og i c-moll», noe som kan tyde på at han hadde Beethovens femte i tankene.
Og så – motsatsen. Ikke for det: Andre symfoni åpner med et seriøst basstema for valthorn og treblåsere. Tubaen bidrar også med noen dystre stemninger underveis i en førstesats som flere mener kjennetegnes av kontrastene mellom lys og mørke. Tidlig i satsen dukker også Brahms' mest kjente melodi opp, «Wiegenlied», eller Vuggesang, fra 1868: «Nå i ro slumre inn, lille hjertevenn' min …». Den kommer tilbake flere ganger, omformet og forandret både rytmisk og harmonisk.
Deretter følger en langsom adagio, en andresats mer typisk Brahms i den forstand at jo da, den er mørk, før tredjesatsen, en lystig allegretto, åpner med rytmiske celloer som akkompagnerer en lekende obomelodi, og det er her symfonien for alvor befinner seg på landet – i likhet med tredjesatsen i Beethovens pastorale. Sistesatsen åpner både hurtig og stille. Siden bølger den frem og tilbake med både rolige og ekstatiske partier, før det hele avsluttes med messinginstrumenter i et usedvanlig godt humør.
Verket hadde premiere i Wien den 30. desember 1877. Den var «en stor, utvilsom suksess», ifølge kritikeren Eduard Hanslick, som blant annet hevdet at det rant «mozartsk blod» i årene til sistesatsen. Hermann Kretzschmar skrev at symfonien inneholdt «en langt større mengde ideer enn det formatet krever». Siden har den forblitt på filharmonienes standardrepertoar i 140 år.
Kilder: Bonniers bok om klassisk musik, Store norske leksikon, nottinghamphilharmonic.co.uk/brahms
Tidligere i serien:
Wolfgang Amadeus Mozart: Klaverkonsert nr. 23 (1786)
Joseph Haydns Skapelsen (1798)
Ludwig van Beethoven Symfoni nummer 3: Sinfonia Eroica (1804)