---
KÅR EN KLASSIKER
En jury har plukket ut 20 orkesterverk de mener alle burde høre. Vi presenterer dem i kronologisk rekkefølge.
8. verk: Anton Bruckner: Symfoni nr. 7 (1882 )
---
Da juryen holdt sitt første møte i denne kåringen, var Anton Bruckners syvende symfoni verket det var mest enighet om. Denne måtte med, ble det sagt, samtidig som de tilhørende utfordringene ble anerkjent: Bruckner (1824–1896) kan være vanskelig. Men når du først er over kneika, er han uimotståelig.
– Det med å ha grepet om Bruckner, det har en slags aura, sier Erling Sandmo, professor i historie og musikkritiker i Morgenbladet.
For en del år siden var han programleder i NRK.
– Jeg hadde ikke noe grep på Bruckner, men på et tidspunkt begynte jeg forsiktig å snakke om han. Det førte til at jeg fikk telefoner om kveldene, fra eldre menn som presenterte seg høflig med fullt navn. De var rørt over mine forsøk. De ville gjerne si at det var hyggelig at noen prøvde å lære seg Bruckner. Men jeg hadde nok ikke helt fattet poenget ennå. Og de ville ikke si hva poenget var, sier Sandmo, som så co-startet et Bruckner-kollokvium og hørte seg gjennom alle symfoniene.
– Etter hvert kjente jeg det. Nå kommer han, sier Sandmo.
– Det virker som om synet på Bruckner har gått gjennom flere endringer opp gjennom historien?
– Det er nok riktig. Filosofen og musikkviteren Adorno skrev et sted at alle komponister har sin tid, som ikke nødvendigvis er tiden de levde i. Bruckners tid var 1920-tallet, mente Adorno. Da var han jo død, sier Sandmo.
Kloster. Anton Bruckner ble født i 1824 i Ansfelden i dagens Østerrike. Da han var 13, døde faren, og Bruckner flyttet til et kloster, der han sang i kor og tok timer i fiolin og orgel. Etter tre år ved klosteret tok han lærerutdannelse, og jobbet så ved skoler i mindre landsbyer. I 1845 returnerte han til klosteret, og ble værende i ti år. Både hans musikksyn og religiøsitet ble dermed kraftig påvirket av den katolske kirken. I 1866 ferdigstilte han sin Symfoni nr. 1, og to år senere ble han ansatt ved konservatoriet i Wien. Gjennom 1870-tallet skrev han sine fem neste symfonier, før han i 1882 komponerte Symfoni nr. 7.
– For meg er hans tre siste symfonier de store, sier Sandmo. – Den syvende er kanskje den aller mest himmelvendte av disse, den er helt utstrakt og fortrøstningsfull. Den var også hans store gjennombrudd.
Etter tiden i klosteret hadde Bruckner blitt oppmerksom på Richard Wagners musikk, og med årene ble Wagner hans store forbilde. Bruckner besøkte Wagner i Bayreuth, og etter hvert begynte han å omtale Wagner som «Meister aller Meister», noe sånt som «mesternes mester» på norsk.
– Det er en etablert sannhet at den langsomme satsen i Symfoni nr. 7 handler om Wagners død. Han begynte å skrive dette da Wagner var veldig syk, og brukte de spesielle Wagner-tubaene, som blir Wagners skjulte nærvær i denne melodiøse sørgesatsen. Bruckner fortalte at han hadde hørt dette i en drøm. Han knyttet an til den store inspirasjonskildens forestående død, det drømmeaktige og antydningen av at denne symfonien har mange tidslag i seg. Dermed blir dette et tema fra det hinsidige, sier Sandmo.
Wagner-tubaen ble laget på 1860-tallet, på bestilling fra komponisten, som ville utvide orkesterets klangflate. Instrumentet er en krysning av valthorn og tuba, og Wagner besøkte Adolphe Sax – saksofonens far – da han skulle utarbeide korrekt design og klang for den nye tubaen.
Når verden trenger tysk mystikk, står Bruckner alltid klar.
— Erling Sandmo
Hodeskaller. Noen Bruckner-elskere har også latt seg fascinere av de aparte sidene ved hans personlighet. For eksempel var han uvanlig fascinert av døde kropper. Da moren døde, fikk han avbildet liket og hang bildet på arbeidsværelset. Han hadde aldri noe bilde av henne da hun var i live. Og da etterlevningene etter Beethoven og Schubert ble flyttet til nye gravplasser, var Bruckner på plass – og ifølge den skotske musikkprofessoren John Butt skal han ha «kjærtegnet og fingret med» de døde komponistenes hodeskaller.
Den «dennesidige» Bruckner var opptatt av tenåringsjenter, og i dagbøkene førte han lister over potensielle kjærester. Han fridde til flere av dem, men fikk alltid nei – frierbrevene fortsatte å gå ut til småjentene selv etter at komponisten hadde bikket 70.
– Jeg har aldri interessert meg noe særlig for Bruckners personlighet, sier Sandmo.
– Men han var selvutslettende beskjeden. En gang fikk han en æresbevisning, og skulle da dirigere sin egen symfoni med et av de store orkestrene. Men da han kom på scenen, bare sto han der. Til slutt lente konsertmesteren seg frem, og hvisket at det var på tide å begynne. Hvorpå Bruckner for sammen, og hvisket tilbake: Etter dem, min herre.
---
Kåringen
Juryen besto av: Elise Båtnes, fiolinist og konsertmester i Oslo-Filharmonien; Erling Sandmo, historieprofessor og musikkritiker; Nora Taksdal, bratsjist i Kringkastingsorkesteret; Leif Ove Andsnes, pianist og Ole Kristian Ruud, dirigent og professor i dirigering.
Kåringen er et samarbeid mellom Morgenbladet og Oslo-Filharmonien.
Les alle tekstene på morgenbladet.no.
---
Zen. Sandmo sier det finnes en tradisjon for å snakke om Bruckner i et metafysisk språk.
– Som handler om overskridelse og fremførelse samtidig. Da disse gamle mennene ringte meg for å snakke om Bruckner, skjønte jeg at de hadde stor glede av å høre på innspillinger som var middelmådige – men med dirigenter som hadde skjønt poenget. Dette kunne erstatte det umiddelbare lydbildet. At det å høre Bruckner var å gjennomskue øyeblikket, og låne øre til en evighet som kunne manifestere seg på mange ulike måter, sier Sandmo.
Han kaller Bruckners musikk mystisk.
– Ideen om at komponisten var selvutslettende passer til ekstatisk musikk, som når den er på sitt mest vellykkede, får alle til å glemme seg selv. Tanken om at Bruckner er en komponist uten selvbilde rimer med musikken som skal få oss til å glemme hverdagen, selvet, alvor, kolera og elendighet. Han blir ettertidens drøm om å miste seg selv, sier Sandmo.
Hans store helt blant Bruckner-dirigenter er Sergiu Celibidache.
– En rumensk zenbuddhist, som alltid dirigerte uten partitur, og avpasset tempoet i radikal grad ut fra hvilket rom han skulle spille i. Han tenkte fremførelsen ikke bare ut fra klang, men også ut fra hva som var rommets egentlige tempo, sier Sandmo.
– Bruckners fascinasjonskraft ligger også i at friheten, tilbaketrukkenheten, himmelvendtheten er blitt konstruert i ettertid. Når verden trenger tysk mystikk, står Bruckner alltid klar. Og det er unektelig noe man trenger av og til.
Kilder: Grove Dictionary of Music, The Guardian.
Tidligere i serien:
[ Wolfgang Amadeus Mozart: Klaverkonsert nr. 23 (1786) ]
[ Mozarts symfoni nr. 40 (1788) ]
[ Joseph Haydns Skapelsen (1798) ]
[ Ludwig van Beethoven Symfoni nummer 3: Sinfonia Eroica (1804) ]
[ Hector Berlioz: Romeo et Juliette (1839) ]