---
KÅR EN KLASSIKER
En jury har plukket ut 20 orkesterverk de mener alle burde høre. Vi presenterer dem i kronologisk rekkefølge.
10. verk: Gustav Mahler Symfoni nr. 2 i c-moll («Oppstandelsen») (1895)
---
En eneste gang la Gustav Mahler seg på Sigmund Freuds sjeselong. Det var i 1910. Femtiåringen var verdens best betalte dirigent, men hjertet sluret både fysisk og metaforisk. Hva Mahler sa om sin unge kone Alma og hennes forhold til den fremadstormende arkitekten Walter Gropius, skal vi la ligge. Men han fortalte psykoanalysens fremste mann en anekdote fra oppveksten i den halvstore byen Iglau i Mähren (nå Jihlava i Tsjekkia):
Unge Gustavs foreldre kranglet, så han løp ut for å slippe unna. Der støtte han på en gatemusikant som spilte slageren «Ach, du lieber Augustin» på pumpeorgel. Dette opptrinnet skulle ha bidratt til at Mahler ikke kunne skille mellom høy tragedie og lett underholdning i sin egen musikk. Eller som komponist og forfatter Eivind Buene skriver i essayet «Gustav Mahler før og nå»: «Han tok ingen småskårne hensyn til god smak og nedarvede forestillinger.»
Kanskje er det også derfor han rådet håpefulle dirigenter til å lese Fjodor Dostojevskij. I likhet med russerens på alle måter store romaner, som Forbrytelse og straff og Brødrene Karamazov, favner Mahlers symfonier hele spekteret av menneskelige erfaringer, både høye og lave. Det er ikke uten grunn at de gjerne varer i halvannen time.
Og det er heller ikke uten grunn at Mahler jobbet i syv år med sin symfoni nummer to, som juryen har plukket ut som et av de tyve orkesterverkene alle burde høre. Han startet arbeidet i 1888, ferdigstilte partituret i 1894, og dirigerte selv urfremføringen i Berlin i desember 1895.
Det varer så lenge at man kommer inn i et eget univers.
— Elise Båtnes
Dypere og dypere. Jurymedlem Elise Båtnes, førstefiolinist og konsertmester i Oslo-Filharmonien, hadde en skjellsettende Mahler-opplevelse da hun var 21.
– Jeg hadde spilt Mahlers første symfoni for første gang, og jeg husker at jeg tenkte at hvis jeg hadde bare en uke igjen å leve, ville jeg brukt den på å spille Mahler-symfonier. Noen mer optimal ting å oppleve, det finnes neppe, sier hun.
– Lengden er sikkert med på det. Det varer så lenge at man kommer inn i et eget univers. Han tar oss med på en så uendelig lang og dyp reise gjennom liv og død, eksistens, spørsmål – og kanskje svar. Det er så mange lag, så symfoniene blir dypere og dypere jo mer man spiller dem.
Ifølge Mahlers egne programnotater til en konsert i 1902, tenkte han den andre symfoniens fem satser som en vandring fra enkeltmenneskets angst og fremmedgjøring, via verdens undergang – til oppstandelsen helt til sist.
Det starter høydramatisk og, som så ofte hos Mahler, med gjenklang av en begravelsesmarsj. Mørke strykere får snart selskap av himmelstrebende, lyriske blåsere og fioliner, paukene ruller i gang, en fanfare klinger, og så er det bare å holde seg fast. Man trenger ikke å vite at Mahler var en ivrig fjellvandrer for å se for seg den stadige vekslingen mellom larmende tordenskyer og søtt sollys på Alpenes frodige setre og bratte tinder.
Preken til fiskene. Etter første sats følger en lang pause. Mahler foreskrev hele fem minutter.
– Jeg tror det meste jeg har opplevd at en dirigent har lagt inn, har vært ett og et halvt minutt, og det føles som minst en halvtime, forteller Elise Båtnes.
Andre sats, med sitt tilbakeskuende vesen, letter opp stemningen etter den massive og dystre førstesatsen. I tredje sats henter Mahler melodien fra sin egen sang om sankt Antonius fra Padova, som prekte for fiskene på stranden, fra den folkevise-baserte samlingen Des Knaben Wunderhorn. Det er både humoristisk – rytmen mimer fiskenes haler – og tragisk, siden de jo ikke forstår helgenens ord. «Han fortviler over seg selv og Gud», som Mahler skrev.
---
Kåringen
Juryen besto av: Elise Båtnes, fiolinist og konsertmester i Oslo-Filharmonien; Erling Sandmo, historieprofessor og musikkritiker; Nora Taksdal, bratsjist i Kringkastingsorkesteret; Leif Ove Andsnes, pianist og Ole Kristian Ruud, dirigent og professor i dirigering.
Kåringen er et samarbeid mellom Morgenbladet og Oslo-Filharmonien.
Les alle tekstene på morgenbladet.no.
---
Oppad! Den korte fjerde satsen utgjøres i sin helhet av sangen «Urlicht» (ur-lys) fra Wunderhorn-samlingen, der en kvinnestemme synger med en slags barnlig, drømmende lengsel om hvordan en engel prøver å nekte henne adgang til himmelriket.
Og så kommer femte sats, selve oppstandelsen, som har gitt symfonien sitt kallenavn. Her forsterkes orkesteret av både orgel, klokker, kor og to kvinnelige sangsolister. Og Mahlers instruks om strykerbesetningen er klar: Så mange som mulig.
– Femtesatsen begynner med det desperate utbruddet fra tredjesatsen, og går videre i noe ganske apokalyptisk, og så kommer oppstandelsen, sier Båtnes:
– Når koret da begynner å synge – jeg tror knapt det finnes noe mer fantastisk. Jeg føler meg så utrolig heldig som får lov til å ha det som jobb. Så håper man jo at vi klarer å spille sånn at lytterne får den samme opplevelsen som oss som sitter midt oppi det.
Skriftlige kilder: Eivind Buene: Dobbeltliv. Essays om musikk og litteratur, Cappelen Damm 2014; Karl Schumann: Gustav Mahler, Gyldendal 1978; Grove Music Online
Tidligere i serien:
Wolfgang Amadeus Mozart: Klaverkonsert nr. 23 (1786)
Joseph Haydns Skapelsen (1798)
Ludwig van Beethoven Symfoni nummer 3: Sinfonia Eroica (1804)
Hector Berlioz: Romeo et Juliette (1839)
Richard Wagner: Forspill til Tristan og Isolde (1859)
Johannes Brahms: Symfoni nr. 2 i D-dur (1877)