Den som leter, kan finne fremmaninger av det post-utopiske i Ingmar Bergmans landskaper.
Særlig på den karrige kalkstens-øya Fårö, hvor Bergman bosatte seg etter filmingen av Persona i 1965. Blant forblåste trær og skulpturelle rauker hadde han spilt inn Som i et speil allerede i 1961, og her skulle han komme til og filme utallige flere scener og modernistiske hovedverk. Det sies at Fårö ga Bergmans filmer den perfekte metaforen for hans karakterers eksistensielle masochisme – et ikonisk potensial som utvilsomt også står i gjeld til samarbeidspartner Sven Nykvists kontrastmettede fotoarbeid.
Man kan kanskje si at Bergman fant sitt eget Monument Valley. En scenografi med like stor betydning som grensetraktene mellom Arizona og Utah hadde for regissøren John Ford: Den ble siden selve innbegrepet på Western-sjangerens mytologiske italesettelse av det amerikanske sivilisasjonsprosjektet, etter hvert kalt det mest fotograferte og minst besøkte stedet i USA.
---
Glimt av Bergman
Dette er siste bidrag i en serie om Ingmar Bergman.
Forfattere, filmvitere og kritikere skriver om minneverdige øyeblikk fra Bergmans verk.
Maria Moseng er filmkritiker og stipendiat ved Universitetet i Oslo.
---
I likhet med det amerikanske ørkenlandskapet er Fårös steinete strender, flate innland og særegne kalksteinsformasjoner et landskap som fremstår akutt filmatisk – skulpturelt og måneaktig, tomt og mystisk, og dermed særlig mottagelig for projeksjoner. Ikke av heroisk nasjonalsymbolikk, men av det moderne individets fremmedgjøring.
Skal man si en ting om Fårö-landskapet, er det at det fremstår som påfallende antropomorft: Det er umiddelbart vanskelig å ikke forestille seg at disse underlige formene er født av urvesener i en førmoderne æra som håner oss på tvers av tid og rom. Kanskje derfor føles tomheten adskillig mer ladet med drama enn i Michelangelo Antonionis filmer fra samme periode, hvor den ofte representerer en livstrøtt og anemisk mangel på sammenheng.
Når de to svartkledde skikkelsene til Liv Ullmann og Bibi Andersson jager frem og tilbake på stranden i Persona, den ene stum og den andre i en selvhenført foss av ord, rager de i et landskap de ikke kan bebo eller gjemme seg i. De har søkt mot havet, naturen, horisonten, for å helbrede seg selv, men i stedet blir landskapets isolasjon en resonanskasse for eksistensiell angst, alt mens bølgene slår rytmisk og insisterende mot stenene, som et konstant lydspor av kosmisk likegyldighet.
Bølgene slår rytmisk og insisterende mot stenene, som et konstant lydspor av kosmisk likegyldighet.
Det var faktisk som om Fårö skulle til for at modernisten Bergman skulle tre frem, med sin særegne blanding av minimalisme og høydramatisk uttrykksfullhet. Ensomme trær, nakne steiner og lange tomme strender speiler karakterer forlatt av skapertrangen, kjærligheten, sinnsfreden eller meningsfullheten.
Men peker landskapet også mot et sosialdemokrati blendet av sitt eget selvbilde? Jo, skal man tro filmviter Erik Hedling. Han har hevdet at i tillegg til å utfordre det nasjonalromantiske landskapet i svensk film, representerer Bergman en sosialkritikk som skraper i lakken på det moderne Sverige og dets sosiale suksess, og at hans landskaper dermed bør betegnes som post-utopiske: I stedet for å gjengi en romantisk idé som tilslutter seg en homogen nasjonalfortelling, formidler de denne fortellingens undertrykte tragedie og utilpasshet.
Så mye for Bergmans påstått reaksjonære individualisme. I et historisk øyeblikk som knapt kunne finnes mer gjenstridig for kulturmannens jubileumsfeiring, kan denne ideen kanskje være en trøst.