Kultur

Agnes Ravatn har kjøpt seg Apple Watch

Forfatteren mener store deler av befolkningen er å regne som informasjonsnarkomane. Men hun har stor tro på at Apples klokke kan redde oss.

Agnes Ravatn – romanforfatter, essayist og selvhjelpshaternes selvhjelpsguru – har funnet løsningen. Enda en gang.

I hennes bok, Operasjon sjøldisiplin (2014), beskrev hun sin egen vei ut av handlingslammende teknologi- og internettavhengighet. Etter at boken ble gitt ut har hun måtte fortsette kampen for å ikke bli dratt inn i maskinene igjen. Hun har derfor stor forståelse for de daglige kulturteknologiske kvalene til familien som lot seg observere i forrige utgave av Morgenbladet.

---

En avrusningsplan for digitalt kulturkonsum

Agnes Ravatns Operasjon sjøldisiplin ville, med sine 107 sider, vært overkommelig i lengde, om dette var 2005. Men det er jo ingen som klarer å lese 107 sider i dag. Så her er den, kuttet ned til to gode tips for å kontrollere digitalt informasjonskonsum:

1) Legg telefonen (samt fjernkontroll) utenfor synet, og gjerne en del meter unna. Og skru av varslinger.

2) Husk timinuttersregelen: Om du føler for å gå på nettet og adsprede deg med tanketom surfing mens du leser en bok eller arbeider, si at du skal få lov til det. Men først om ti minutter. Da blir avgjørelsen om å prokrastinere en bevisst handling, ikke bare en impuls.

---

Nå mener altså forfatteren å ha funnet en ny redning for «internettavhengige, nevrotiske, dvaske og ulykkelege tufsar i tidsklemme». Mobilen hennes er nå for godt bortvist fra soverommet og skjermtiden har gått ned 70 prosent i snitt hver dag, sier hun. Alt dette fordi Steve Jobs spøkelse svever over fjordarmene i Valevåg, hvor Ravatn de siste årene har søkt tilflukt med familien.

– Grunnen er …, sier hun nølende på mobiltelefon.

– … at jeg har kjøpt meg Apple Watch.

– Her kommer det for en dag!

– Men altså, måten jeg rettferdiggjør det på er at jeg nå bruker mobilen min mindre, sier hun.

Med hjelp fra denne klokken kan hun ta imot telefoner og sende tekstmeldinger, uten å måtte ha mobilen i nærheten. Hun står dermed ikke lengre i fare for å bli sugd videre inn på internett gjennom smarttelefonskjermen.

– Det er blitt sånn at de samme som lager den avhengighetsskapende teknologien klarer å tjene enda mer penger på å i tillegg tilby oss teknologi som skal prøve å frelse oss fra de samme maskinene, sier hun.

Noe hun tilsynelatende er komfortabel med.

– Jeg får jo sånn skjermtidsreferat på Iphone hver søndag. Og der sto det at jeg bruker tre timer mindre på telefonen hver dag! Da er en virkelig inne på noe!

– Så løsningen er mer teknologi?

–Ja.

Alle bevegelsene.

Ravatn tar forbehold om at hennes tro på at Apple er en del av løsningen på den fellen selskapet selv har fanget så mange av oss i, kan falme noe med tiden. Hun skaffet seg klokken for to uker siden.

Det var tilfeldigvis omtrent samtidig med at Morgenbladet gjennomførte sin kvalitative studie av norske middelklassefamiliers digitale kulturkonsum (n = 1). Der kartla vi hvordan digital og analog kultur faktisk nytes en vanlig fredag kveld i et tilfeldig utvalgt middelklassehjem. Fra før visste vi at gjennomsnittsnordmannen bruker stadig mer digital informasjonsteknologi. Men vi har visst mindre om hvordan dette helt konkret påvirker hvordan vi bruker kulturprodukter, mener Ravatn.

– Tallene sier ikke så veldig mye, for eksempel om hvordan vi rent fysisk legger ned og plukker opp telefonen. Tenk på alle de bevegelsene som skjer i løpet av en ettermiddag og kveld. Det er jo helt crazy, sier hun.

De som lager den avhengighetsskapende teknologen klarer å tjene enda mer penger på å tilby oss teknologi som skal prøve å frelse oss fra de samme maskinene.

—   Agnes Ravatn

Den pragmatiske luditten.

Etter at Ravatn skrev Operasjon selvdisiplin har hun levd under et strengt, selvpåført teknologisk kontrollregime. Hun våkner hver morgen opp uten mobilen i rommet. Så sjekker hun den nye klokkens analyse av hennes romsteringeer i sengen i løpet av natten «for å få bekreftet hvor dårlig jeg har sovet», som hun sier. Deretter står hun opp, og mannen og ungene forlater huset. Så tar hun en kopp kaffe og en banan, setter seg ned på maskinen og slår på Freedom, et dataprogrammet som stenger maskinen ute fra internett. Hun stiller det inn så internettforbindelsen kuttes i syv timer. Hun jobber deretter uforstyrret, antageligvis med dype tanker du som leser dette intervjuet på nett bare kan drømme om.

– Etter den første veldig gode arbeidsøkten spiser jeg litt. Så leser jeg Klassekampens digitale utgave på telefonen.

– Du rykker ikke vider inn på nettet når du gjør det?

­– Nei … Eller. Jo. Det er det som er veldig sannsynlig at skjer. Derfor har jeg stilt inn telefonen min slik at jeg er utestengt fra nett der også. Og det fungerte veldig bra, frem til jeg forsto at jeg bare kunne trykke på en knapp for å oppheve hele greia, sier hun.

Men generelt har Ravatn forsøkt å bytte ut denne type adspredelse med andre mer gårdstilpassede sysler.

– Jeg skal for eksempel ut og hugge ved etter at jeg har snakket med deg. Det er en litt mer gledesskapende avbrytelser som ikke er skam- og depresjonsfremkallende, slik det å sitte på vg.no er, sier hun.

Hun tenker seg om.

– Jeg er egentlig overraskende dårlig til å være på internett til å ha vært der så mye.

­– For det er på VG du havner?

– På de aller verste dagene ser jeg meg selv skriver inn «tv2.no» på skjermen, for da har jeg vært innom alle andre sider jeg kjenner.

Middels godt besøk.

På kveldstid, etter at barna har lagt seg, velger Ravatn og partneren, med guddommelig styrke, å ikke se dårlige serier på tv.

– Om vi har en serie vi ser på som er bra, så ser vi kanskje én episode hver kveld. Men veldig sjelden før etter halv ti. Vi ser faktisk ikke på dårlige serier. Gudene skal vite at jeg har gjort det en masse tidligere. I periodene når det ikke er noe vi har funnet som er bra, ser vi ikke på tv.

– Da leser dere bok og hugger litt ved for adspredelse?

– Vi jobber litt på en avslappet måte med hver vår datamaskin over noen glass vin, snakker sammen og leser. Eller vi har besøk!

– Oioioi! Kanskje man skulle prøve det?

– Jeg regnet meg tilbake de siste ukene, og innså at vi svært ofte har hatt besøk på kveldene. Selvsagt av varierende kvalitet. Men likevel!

– Så det er bedre med et middels godt besøk enn en middels god serie?

– Ja, det er det.

Etter det middel gode besøket er Agnes Ravatns dag over, og hun – og klokken – legger seg.

Men kan vi vanlige dødelige leve på denne måten?

Maskinenes kjærlige nåde.

– Poenget med meg er at jeg ikke har viljestyrke. Så det som gjør at jeg i dag har et greit digitalt konsum er rett og slett at jeg har avskåret meg fra muligheten til å falle for disse fristelsene. Om jeg har mulighet så kaster jeg meg ut på 70 000 favners internettdyp. Men sånn som jeg har det nå, så setter jeg grenser, jeg har outsourcet viljestyrke til ulike typer teknologi, sier hun.

Jeg har outsourcet viljestyrke til ulike typer teknologi.

– Det store ludittspørsmplet til slutt. Er den store omkalfatringen av kultur- og informasjonskonsumet vårt et gode elle onde for menneskeheten?

– Hm. Huff. Jeg vil jo ikke at det at noen av oss prokrastinerer skal regnes som mer negativt enn alt det positive som kommer av nye muligheter i forskning og utvikling som følge av den nye informasjonsteknologien. Men jeg ser jo på en veldig stor del av befolkningen som en slags narkomane nå, sier hun.

– Så jeg har mest lyst til å si det har ført til mest vondt. Jeg er veldig spent på hvordan det kommer til å gå, for eksempel med skolen, og skjermer for de unge, sier hun.

– Så i sum vil jeg mene det er negativt.

Sier Ravatn før hun legger på. Så går hun ut for å hugge ved. Mens Apple-klokken på håndleddet vokter henne fra internetts onde ånder.

Mer fra Kultur