Kultur

Lukten av Narcissus

Derfor kjennes samtidens mote ekstremt fristende og lammende døll, skriver Ragnhild Brochmann.

Om et motefoto har kommet scrollende din vei de siste fem årene, er sannsynligheten stor for at det hverken har vært et tradisjonelt motebilde eller en reklamekampanje. Men kvinner på tretti pluss med lange lokker og en gøyal miks av store joggesko, små briller, aparte håndvesker, lekne sokker og en formidabel frakk hengt over skuldrene lik en skyldig, men langt fra angrende superstjerne.

Bildene ville dessuten vise en sterkt tilstedeværende telefon og et påfallende fravær av anledning: ingen røde løpere, ingen statuetter, ingen bord med tykke bokstabler og fine fyllepenner. Bare kvinner. Bare klær. Og den opplagte tilstedeværelsen av meta. Av en mote som ser på seg selv for å bli sett av andre. Eller som trenger å se på seg selv for å klare og se i det hele tatt. Tendensens fanebærere? Influenseren.

Influenser. Som en flue i munnen en sykkeltur i mai, kom ord og yrke susende inn i populærkulturen rundt 2015. Det smakte ikke godt. Det låt ikke bra. Som en arvtager til det vamle 90-tallsordet wannabe, bortsett fra at dette skulle bety det stikk motsatte. Ordet influenser ble satt til å betegne motebloggeren som hadde steget i gradene. De som kunne kunsten å konvertere personlig forbrukerkultur – egen kropp, klær og selvvalgte samarbeidspartnere – til salgbar og anerkjent moteriktig livsstil. En ny levevei meislet inn mellom designernes, modellenes og kjendisenes marginale rekker. Et kjærkomment demokratiserende bindeledd mellom oss og dem. Og en instans som har gjort det forbløffende vanskelig å stole på at moten, som demokratisert system, har noe for seg.

For hva var det som gjorde at moten ble så gørr kjedelig med influenserne? Hva var det ved denne yrkesgruppen, og disse milliardene bilder av pene kvinner med frekke sandaler og eksentriske GUCCI-hårspenner, som fikk energien til å renne ut av skoene som Askepotts trolldom ved midnatt? Jo, moten gikk fra å speile samfunnet til å speile seg selv.

For å skjønne hvor grov den overtredelsen er, og nøyaktig hvor hemmende, må vi begynne med å postulere motens første bud: Den speile samtiden. Å kunne faget mote er altså ikke å være først ute med det siste, men å ha evnen til å formulere en kommentar ingen andre har ytret enda, på akkurat denne måten. Som i all annen visuell kultur. Slik skal moten få oss til å se samfunnet bedre – se oss selv bedre – eller huske noe vi hadde glemt. Og den kan under ingen omstendigheter fortape seg i det nabokona gjør, ja for så blir det mye speilvending og lite gjort.

Så kan vi spørre oss – hvilken interessant samtale om storsamfunnet formidler dagens ekstremt moteinteresserte, særdeles velkledde influensere utover plettfri lignelser om attraktiv forbrukerkultur? Utover den moderne drømmen om å være noen fordi det er teknisk mulig?

Her skal det sies at den første influenserbølgens intenst introspektive, gatekryssende, telefonkikkende streetstyle takk og lov er i ferd med å bli passé. Men er den nye generasjonen foret med litt humor, glødende hud, gryende kunstinteresse og en uslukkelig fascinasjon for 90-tallet mer spennende når alle likevel fremmer de samme referansene? Eller for å være mer presis, når formatet – det dypt ambivalente ekkokammeret Instagram – gjør det klin umulig å ikke fremme de samme referansene fordi likhet genererer likes?

Sagt på en annen måte: Mens den rene skjære mengden mer eller mindre profesjonelle bilder utvilsomt gjør det lettere å kle seg moteriktig, og vanskeligere å gjøre feil – blir vi noe særlig klokere på fenomen og fagfelt av å se ti tusen bilder av personer som ene og alene vier livet sitt til dette? Som legger ut bilder av å vie livet sitt til dette? Jeg ser ikke det.

Det er klart, i begynnelsen var utviskingen av den konservative, hierarkiske moteindustrien, og inntoget av kunnige dilettanter, en verdensnyhet og en hendelse med spennende strukturelle implikasjoner og mye godt å hente for alle med en drøm om å formidle mote på en annen måte.

---

Visuell kultur

Kunst- og motehistoriker Ragnhild Brochmann skriver ukentlig om tingene som omgir oss. Hvordan speiler våre forbrukervaner samfunnet og kulturen? Kan man lage et språk for vår visuelle hverdag?

---

Men, mens den første bølgen av motebloggere brøt lydmuren til et notorisk introvert system, som en sprut parfyme i et rom fullt av møllkuler, er de nyankomne ikke bare blitt en fullintegrert del av det gamle systemet, men bidratt til å trekke linsene bort fra catwalken, bort fra klærne og inn mot seg selv ­– mot oss selv – slik vi har sett det skje i de fleste andre kulturbransjer med for godt opplegg for ego. Med andre ord – der det før luktet innestengt av hårspray og naftalin, lukter det nå migrenefremkallende av narcissus. Av entreprenørskap, av likhet, av likes. Av selvpresentasjon og varepromotering istedenfor skapende virksomhet krysspollinert med tilstøtende disipliner: musikk, kunst, film, litteratur, design og så videre.

For meg er det her influenserkulturen blir særlig emmen. Eller særlig paradoksal. For hvilke heltinner er det som igjen og igjen trekkes frem av motefolket når man virkelig skal vise frem stilens kraft og motens betydning? Er det representanter fra indremisjonen? Nei, det er damer som Joan Didion, Simone de Beauvoir, Audrey Hepburn, Annie Leibowitz, Jane Birkin eller franske damer i det hele tatt. Det er damer som representerer det uoppnåelig sofistikerte ved at det – herlig nok! – går an å dyrke en skjellsettende interesse for mote ved siden av karrierer basert på intellektuell stimulus og kreative tigersprang. Kvinner som hadde privilegiet av å leve liv som ikke primært handlet om å formidle seg selv, men det andre de holdt på med.

Nå finnes det opplagt

influensere som har gjort gode designkarrierer av moteinteressen, og de som er mer spennende enn andre, men kritikken består: Hva vinner vi ved å kikke på mote på denne måten? Av å se på hverandre på denne måten? Kort sagt – er mote som demokratisk, gjennomprofesjonalisert fenomen produktivt per nå? Og er influenseres gode vilje til å posere, designe, promotere det samme som å skape mote?

Om vi kikker på omslaget til denne månedens norske Elle er jeg ikke så sikker: Influenser, modell og designer (det vil si, derom strides de lærde) Camilla Phil med blottet bryst og en ny baby på puppen. Enda et cover som ikke løfter frem et interessant uttrykk eller et attraktivt bud på samtiden, men bloggerlivets uutholdelige lettet. Eldgammelt nytt, med andre ord. Og et rungende skrik unna motens misjon.

Teksten er oppdatert 03.06 kl. 10.00: I en tidligere versjon var Simone de Beauvoir ved en inkurie blitt Jean de Beauvoir, det er nå rettet.

Mer fra Kultur