By for alle penga

Hvorfor kan dere ikke bare bygge byen slik den pleide å være, da? Med kvartaler og bakgårder og gater imellom? Spørsmålet har jevnlig vært rettet mot Oslos byplansjef Ellen de Vibe på ulike seminarer og debatter de siste årene. For, har jeg registrert, det er som regel en eller annen forsmådd nostalgiker i salen som reiser seg og spør hvorfor man bygger Barcode i stedet for å la Bislett eller Grünerløkka eller Torshov gjenoppstå i vår tid. Og de Vibe har alltid det samme svaret klart: «Ja men vi gjør jo det! Bare se på Sørenga!»

Ja, så la oss se på Sørenga. I løpet av senhøsten 2015 ble to nye kvartaler ferdigstilt, det vil si at bare ett gjenstår, så er alle de åtte karreene i Oslos ferskeste bystrøk klare til innflytting. For dem som ikke bor her ute eller var blant de forbløffende mange som tok i bruk sjøbadet ytterst på utstikkeren i sommer: Vi befinner oss midt mellom Operaen og Middelalderparken, innerst i den nordøstre kroken av Oslofjorden, på et tidligere kaianlegg med vann på alle kanter.

Åpenbare klassiske idealer

Dermed trasker jeg forsiktig over den såpeglatte pongtongbroen fra Sukkerbiten bakenfor Operaen klokken halv fem en utpreget dyster torsdag ettermiddag midt i julestria. Det er jo et poeng at bydelen fungerer også når de maritime attributtene ikke er på sitt mest innbydende.

Og det store spørsmålet er om de Vibe har rett i at de kvartalsformede blokkene på Sørenga har potensial til å bli tradisjonelle, urbane boligkvartaler på linje med de 150 år gamle forbildene.

For tradisjonelle forbilder er det utvilsomt på Sørenga, til klar forskjell fra Tjuvholmen eller Bjørvika. Riktignok er takene litt pussige, men det er jo strengere krav til lys og luft til alle enn da man bygget Gråbein-gårdene. Utover dette er Sørenga et temmelig klassisk boligstrøk, med leiligheter stablet i firkantede bygningsmasser med bakgård i midten.

Rundt husene går det veier, mer eller mindre helt inntil fasadene. Og fasadene er laget av murstein. Ikke at de er murt med mørtel og murerskje som på Løkka, naturligvis, men de er dekket av det man kaller forblendet tegl, de er altså hus med betongskjelett inni og mursteinhud utenpå.

Og det er nok et godt valg, for boligene her er dyre nok som de er, uten at prisene skulle eskalere ytterligere på grunn av 1800-tallske håndverkstradisjoner. Og da jeg går gjennom sentralparken midt på utstikkeren, helt uten andre mennesker i nærheten, bare byen i sin reneste, bygde form, er det ikke opplevelsen av arkitekturen som springer mot meg. Men tanken på penger.

Det er underlig. For sammenlignet med Barcode og Tjuvholmen er jo arkitekturen utpreget dempet. Men kanskje er nettopp dét grunnen? Altså kontrasten mellom de tunge kommersielle mekanismene som definerer hele Fjordbyen på den ene siden – og det temmelig stillfarne Sørenga som byggeri på den andre.

I Sørengas favør

Dermed er julestemningen ødelagt for mitt vedkommende denne ettermiddagen. For spørsmålet som følger av dette er like sjelden besvart som det er hyppig diskutert: Er alle pengene som tjenes på byutvikling av 2015, skadelig for byen eller ikke? Det å stå ute på sjøbadet gjør meg i alle fall ikke noe klokere.

Skal man sluttføre sammenligningen med Sørenga målt mot Grünerløkka og andre gamle bydeler som oser av sjarm nå i dag, kan man jo trygt si at mye er likt, og at i den grad det er forskjeller, går de i Sørengas favør, som altså er et riktig gjestmildt sted fra barnsben av. I klar kontrast til Løkka, som ble født kummerlig og ugjestmild.

Samtidig er det vanskelig å la være å påpeke at det ikke bare var planfaglige vurderinger som gjorde at det ble et slikt pent, klassisk utseende bystrøk her ute. For etter at Sørenga Utvikling KS, et selskap eid av flere investorer og boligutviklere, med den garvede ringreven Espen Pay i spissen, hadde kjøpt tomten for 940 millioner kroner (fra Havnevesenet, som eies av Oslo kommune), var det fortsatt uklart hva som skulle bygges her ute.

To planforslag svirret rundt i rådhuset i to år, før LPO arkitekter omsider fikk gjennomslag for sitt grep. De hadde konkurrert med Snøhetta og deres konsept om en svært lite urban bebyggelse med spredte blokker i grønt gress. Beslutningen om å velge LPO kom først etter en tydelig anbefaling fra nevnte Pay vedrørende hva som var økonomisk mest gunstig. «De (LPO) legger opp til betydelig flere boliger enn Snøhetta», sa Pay til Aftenposten den gang.

Så enkelt var det. Penga rår. Og har det ikke alltid vært penger å tjene på å bygge by? En telefon til professor Karl Otto Ellefsen ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo bekrefter at størstedelen av Oslo – og nesten alle de klassiske strøkene i sentrum – er bygget av private utviklere som kjøpte eiendom av private tomtebesittere. Begge parter i den hensikt å tjene penger. Offentlig boligbygging er et historisk unntak fra perioden 1920–1970, som regel i drabantbys form.

Verdi = pengeverdi

Poenget er, påpeker Ellefsen, at de siste tiårene har ting endret seg ganske radikalt. Byen er ikke lenger bare et sted folk tjener penger. Den er også i seg selv en mekanisme for verdiskaping.

Den gangen man bygget Nationaltheatret – som for øvrig også var privat finansiert, bygget og drevet – var det en kilde til kulturelt fellesskap og nasjonal stolthet. I dag ville hovedargumentene være å heve tomteprisene i Stortingsgata og øke Oslos verdi som merkevare for turistindustrien. Akkurat slik kommunen ublu proklamerer i Fjordbyplanen fra år 2000, der Sørenga inngår: «Fjordbyen blir et bidrag til å utvikle Oslofjordregionen på felter som innovasjon, rekreasjon, merkevarebygging og reiseliv.»

Dette gjelder ikke bare det urbane. I april i år lanserte regjeringen en «Ny merkevare- og kommunikasjonsstrategi for Norges nasjonalparker»: Målet er at flere skal besøke nasjonalparkene, heter det der. Og det er umulig å lese det på annen måte enn at noen har tenkt: Hvordan skal vi tjene mest mulig penger på naturen vår?

Slik er det vi tenker om omgivelsene våre i Norge i 2015. Det er det jeg står igjen med etter et besøk på Sørenga. En bydel som ligner et tidligere Oslo i det ytre, men i sitt indre svarer til en annen logikk og et annet sett verdier. Og mens jeg rusler tilbake gjennom byens gamle sentrum, er det nesten umulig å svare at Fjordbyen og Sørenga er en endring til det verre. Men spørsmålet føles like fullt påfallende betimelig. Og jeg tror det er viktig å fortsette å stille det.