---
Kritikernes utvalgte
Barn (regi: Dag Johan Haugerud, 2019)
Brødre (regi: Aslaug Holm, 2015)
Oslo, 31. august (regi: Joachim Trier, 2011)
---
2010-tallet har lært oss at film – som det meste annet i kulturlivet – blir tilnærmet gratis, så lenge vi dropper det fysiske formatet og konsumerer de levende bildene via nettet. Ifølge Silicon Valleys fortryllende skaleringslogikk kan kinofilmøkonomiens tradisjonelle bærekraft ivaretas selv om vi betaler ti kroner per film, i stedet for 140. Men 150 millioner abonnenter til tross, tjener Netflix fremdeles ikke penger. For hver kunde har selskapet nesten tusen kroner i gjeld – og det øker jevnt.
2010-tallet har lært oss at imperativet «la alle få det inn i stua», trumfer idealer om filmkunst, og gjør forsvar av kinoens høyverdighet til fordomsfull og bakstreversk moralisme. «Nå når kunst ut til folket, og det har jeg litt problem med å kritisere» sa regissør Marit Moum Aune nylig, om at strømmerevolusjonen svekket kinotilbudet. I slengen glemte hun at dvd-tilbudet på den lokale Esso-stasjonen i sin tid sikret langt bredere tilgang til filmkunst enn dagens Netflix.
2010-tallet har lært oss at det alltid vises en film på kino, men at du må planlegge besøket nøye – eller snike deg ut i arbeidstiden – for å få med deg den eneste oppsatte ettermiddagsforestillingen av gullpalmevinneren. Digitaliseringen av kinoene – og frigjøringen fra fysiske filmkopier – har snudd opp ned på filmtilbudet. Vi har fått flere titler, men plattere utvalg fordi de største titlene kontrollerer attraktive visningstidspunkt og saler.
Norske filmskapere har trolig aldri hatt så høyt nivå som dette tiåret. Men færre og færre ser dem. Dag Johan Haugeruds triumf Barn er blant tiårets tre beste norske filmer. Den er sett av 20 000, under en tredjedel av Joachim Triers Oslo, 31. august (2011). Aslaug Holms Brødre (2015) solgte 11 000 kinobilletter.
2010-tallet har satt vante kvalitetskriterier i spill. Strømming nødvendiggjør entusiastisk tydelighet, fremfor tvetydig ambivalens. På 2010-tallet har antallet serier med oppblåste femmere fra avisenes anmeldere blitt omvendt proporsjonalt med den intellektuelle prestisjen ved å se den nyeste Michael Haneke-filmen (eller huske tittelen).
Vi har lært oss at «avhengighetsskapende» er et kompliment, at friksjon er slitsomt og forstyrrelser noe du må regne med. Film har gått fra å være særskilte begivenheter til å bli en del av en jevn strøm. Den kan konsumeres som en godtepose du kan legge fra deg og hente opp igjen for å plukke ut bitene du liker best. For 2010-tallet har lært oss at filmtitting er prinsipielt plattformnøytral, men at sofaen – når alt kommer til alt – tross alt er mest hensiktsmessige for oppgaven.