Kommentar

Espen Hauglid om Raga Rockers

---

AKTUELL FILM

Når knoklene blir til gelé

Regi: Tommy Gulliksen

Med: Michael Krohn

Animasjoner av Mikrofilm

49 minutter

Vises på Kunstnernes Hus Kino 4. og 18. november

---

Ingen representanter for åttitallets motkultur er vel blitt så grundig – og velfortjent – kanonisert de siste årene som Michael Krohn og Raga Rockers: I 2015 fikk den utrettelige Christer Falck 137 artister til å spille inn alle Raga Rockers' låter. I fjor kom boken The Raga Saga, der Krohn med flere forteller om alle albumene. Og nå blir han sannelig portrettert på film også.

Den timelange dokumentaren har lånt tittel fra en av de aller mest strålende av Krohns mange strålende låter: Når knoklene blir til gelé. Den voksne Krohns beskrivelse av seg selv som ung er egentlig godt oppsummert i teksten fra 1983: «Det ække noen framtid i å klippe forstadsplenen – enda en frustrert middelklassegutt som ville ofre seg på scenen». Prøv selv å få de linjene til å svinge, så innser du noe om hvor viktig rolle god frasering spiller i Krohns talent som vokalist.

«Når knoklene blir til gelé» handler om å finne et alternativ til «sossegreiene og plastikksamfunnet», som han sier. Alternativet er selvsagt rocken, der Krohn finner ekstase, skjønnhet og kraft. I refrenget klarer han også å pakke inn en uslåelig satire over sosialdemokratiets likhetsideal på bare to linjer:

<em>For når knoklene blir til gelé </em>

<em>er det ingenting i verden som kan måle seg med det </em>

<em>For lykken er et badekar med lunkent vann og såpeskum</em>

<em>Frihet og rettferdighet er at alle bor i blokk</em>

Noe av det som gjør dette så effektivt, er selvsagt at en andel av lytterne kan synge med helt uten ironi.

I den første scenen i Når knoklene blir til gelé ber Krohn om å få vetorett over den ferdige filmen. Innslagene der han og regissøren diskuterer den biten av intervjuet vi nettopp har sett, gir også inntrykk av et menneske som krever å ta regien i sitt eget liv. Samtidig minner de om at de fleste av oss iscenesetter seg selv i større eller mindre grad, men få er ærlige nok til at de ville våge å si det på film.

Derimot etterlater filmen, i all sin nærhet, et savn etter å få vite noe om hvordan andre mennesker har påvirket kunstnerskapet. Utenom familien og en Historien om-bok om Beethoven nevnes ingen kolleger, ingen bandmedlemmer, ingen inspirasjonskilder. Det eneste unntaket er en lystekniker som overbeviste ham til å bruke feil jakke under en mislykket konsert på Øyafestivalen. Det virker litt pussig, men stemmer for så vidt godt overens med Krohns egen analyse: «Alle de gangene jeg har hørt på folk, har det alltid gått dårlig.»

På den symbolske datoen 1. januar 1984 utkom platen Maskiner i Nirvana, som blant annet inneholder «Ekspander eller dø»:

<em>Fremtiden presser mot ruta</em>

<em>Idealene spiller fallitt </em>

<em>Ego bakser i gjørma </em>

<em>Og oppløsning tar et stikk </em>

<em>Velstand har gått og hengt seg </em>

<em>Og frihet må melde pass </em>

<em>Det liberale Europa er på vei rett ned i dass</em>

En profetisk låt, sier Krohn nå: «Hvis man er negativ, så får man rett.» Mye tyder på at han har et poeng. Men for å sitere en av hans få ballader, tittelsporet på Blaff (1989):

<em>Våre liv er ingenting</em>

<em>Ingen grunn til å bli skremt</em>

<em>Jorda går rundt i ring</em>

<em>Og snart er det hele glemt</em>

Det er trøst i den tanken også.

Espen Hauglid

Tidligere redaksjonssekretær i kulturavdelingen. Skriver mest om kunst, byutvikling og tog.

Relaterte artikler
Musikk

Fritt liv



Mer fra Kommentar