---
Nationalmuseum, Sverige
---
Mens vi i Norge bygger et helt nytt Nasjonalmuseum, med en arkitektur som er omdiskutert, har svenskene valgt en annen løsning. Etter fem års renovering åpnes dørene nå til en 150 år gammel bygning med nye tekniske løsninger. Utseendemessig har interiøret fått en ansiktsløftning som bringer uttrykket nærmere 1800-tallets opprinnelige Nationalmuseum. Resultatet er så vellykket at det blir vanskelig ikke å drømme om en tilsvarende oppgradering av vårt eget Nasjonalgalleri, der den eldste delen stammer fra omtrent samme periode.
Det må ha vært en utfordring å oppgradere et bygg fra før elektrisiteten ble oppdaget, til dagens normer for inneklima, akustikk, logistikk og brannsikkerhet. Utfordringen med å plassere et nytt ventilasjonsanlegg ble dels løst ved å sprenge seg ned under to tidligere lysgårder. Begge disse har i dag fått nye glasstak, som henter dagslyset inn på en ny måte. I den ene lå tidligere en restaurant, som er flyttet til atelieret for papirkonservering – der utsikten mot Gamla Stan og Stockholms Slott er spektakulær.
Den andre lysgården ble på 1960-tallet fylt av en betongstruktur med magasiner, kontorer og et mørkt auditorium. Nå flommer lyset inn, på tross av plasseringen av en nokså brutal firkantstruktur, der de nye heissjaktene har fått plass. De nye glasstakene har form av en rekke små pyramider, designet for å kaste lyden mot veggenes akustiske murpuss. En hyggelig bieffekt er skyggespillet fra taksprossene, som vandrer i takt med solens gang.
Også i de øvre etasjene spiller takene en sentral rolle. Særlig gjelder dette mellometasjen, der utallige dekormalte takhvelvinger har hver sin gipsrosett. Totalt fantes over tre hundre gipsrosetter før renoveringen, i ti forskjellige utforminger. Rundt sytti er nå erstattet av nyproduserte rosetter, støpt i en type gips som tålte munnstykkene til sprinkleranlegget. De skjuler også kanaler for klimaanlegget og annet teknisk utstyr.
Overalt i museet er dagslyset hentet inn. Gjennom store deler av 1900-tallet var de fleste av vinduene blindet. Nå er mer enn tre hundre åpnet igjen, og har fått glass som beskytter mot sollys. Også utsikten mot byen utnyttes maksimalt, som når glasskunst vises på hyller i et vindu foran Slottets silhuett.
Som kompensasjon for at veggplass gikk tapt da vinduene ble hentet frem, finnes flyttbare montre og skillevegger. Gjennom kløktig plassering av disse kan dagslyset falle langt inn i salene, og det blir enkelt å skape nye romløsninger. Møbler og gjenstander plasseres på lave og fleksible sokler, slik at parkettgulvene får komme til sin rett. Ved å omdisponere arealene, og flytte magasiner, kontor og verksteder ut av huset, er det blitt mulig å vise tre ganger så mye kunst som før.
Også fargemessig har salene gjennomgått forandringer, etter en trend som brer om seg i museumsverdenen. Selv om den såkalte hvite kuben har dominert siden 1950-tallet, var ikke museumsvegger hvite på 1800-tallet. De kunne være malt i sterke farger, som grønt, blått, okergult og lakserosa. Slik fargesetning kan man i Oslo oppleve på Vigeland-museet, der interiøret har vært fredet siden Gustav Vigelands tid.
I Stockholm har man dels valgt historiske referanser, særlig i saler hvor hvite skulpturer trer tydeligere frem mot farget bakgrunn. Ellers er det funnet «oppdaterte» varianter, som nedtonede nyanser av turkis, fiolett og grågrønt. Også her spiller økt teknisk kunnskap inn, for siden det menneskelige øyet arbeider med kontrast, kan detaljer i kunstverk bli mørke og forsvinne mot hvite vegger. Ved å velge en dempet bakgrunn blir det også mulig å senke lyset, noe som er gunstig for lysømfintlige arbeider.
Mens Oslos gigantiske nybygg har en total kostnadsramme på 5,8 milliarder, har det kostet rundt 1,1 milliarder norske kroner å gjøre praktbygningen i Stockholm til et av Europas mest avanserte museer.
Med få unntak vises samlingen nå kronologisk, ordnet etter stil og århundre. I barokk¬avdelingen blandes herskapsmøbler og malerier, uten særstilling for det som anses å være samlingens kronjuvel – Rembrandts 1600-tallsmaleri Batavernas trohetsed till Claudius Civilis. Fra 1900-tallet dukker hverdagsgjenstandene opp, som blomsterdekorerte serviser blant store malerier av Anders Zorn og Eugène Jansson. Fra Carl Larssons idylliske interiører vises både malerier og møbler, og ved et jugendskap henger et tekstilverk av norske Frida Hansen – for samlingen har langt fra bare svenske arbeider.
Å sammenstille ulike medier og materialer skaper god historiefortelling, men kan iblant kan gå ut over opplevelsen av enkeltverkene. Spesielt maleriene kan være vanskelige å isolere med blikket, når de glir inn i et historisk tablå, som en del av interiøret. Nymonteringen tydeliggjør også samlingens skjevhet, for mens design og kunsthåndverk er representert fra 1500-tallet og frem til i dag, stanser billedkunsten midt på 1900-tallet. Deretter tok Moderna Museet over ansvaret for samtidskunsten, og man kan spørre seg om designen burde ha fulgt med. Noen unntak gir oss hint om hva et metaplan kan bidra med, som i tilfellet med Peter Johanssons rosemalte og parterte dalahest – skivet og plastpakket som en souvenir fra kjøttdisken.
Under pressedagen sa Torun Hammar fra Statens fastighetsverk at det sentrale har vært å «håndtere Nationalmuseums bygning som det største kunst¬verket i samlingen». Kontrasten kunne knapt ha vært større til debatten rundt Nasjonalgalleriet i Oslo, som det lenge var uklart om fortsatt skulle brukes til kunst overhodet. Da den blåblå regjeringen omsider snudde, var det under forutsetning av «at det ikke påløper store kostnader til rehabilitering». La oss håpe det ikke går som med det praktfulle Kunstindustrimuseet i Oslo, som stengte dørene i 2016. Der vansmekter Gerhard Munthes originale utsmykning under senkede tak – i et kommende anneks til Edvard Munch videregående skole.
At svenskenes Nationalmuseum ikke lenger omfatter samtidskunst, gjør det mindre selvsagt å sammenligne med det norske Nasjonalmuseet. Prioriteringene er likevel verdt å merke seg. Mens Oslos gigantiske nybygg har en total kostnadsramme på 5,8 milliarder, har det kostet rundt 1,1 milliarder norske kroner å gjøre praktbygningen i Stockholm til et av Europas mest avanserte museer. Resultatet viser at dette var vel anvendte penger. Vi kan jo håpe at ledelsen i Nasjonalmuseet tar en grundig befaring i nabolandet, for å vurdere om også Nasjonalgalleriet bør betraktes som et kunstverk i samlingen.