Kommentar

Hvis du frivillig ser Netflix-originaler, er du enten lat, fordummet eller begge deler, skriver Gaute Brochmann.

Vi må snakke om Netflix. Ikke bare ved å diskutere høye markedsandeler eller å dechiffrere den kyniske forretningsmodellen. En slik tilnærming lider under akademisk berøringsangst, der man vil ha den infiserte materien på en armlengdes avstand. Som Aksel Kielland tidligere har notert seg i denne publikasjonen, er det å anmelde Netflix-film litt som å gjøre seriøse restaurantanmeldelser av McDonald's. Men praksisen med at disse filmene i stor grad går under anmelderes radar, hvor enn forståelig, bidrar også til at Netflix i ro og fred invaderer halvparten av alle norske husholdninger. Det kan ikke forbigås i stillhet.

Ja, jeg har også et abonnement, og jeg har barna å skylde på. Noe som har ledet til at jeg i tillegg til store kvanta Peppa Gris også har sett igjen utvalgte Friends-episoder og et knippe mellomgode 80-tallsfilmer som jeg aktivt valgte vekk mens tv, cinematek og DVD-utleie var en del av filmtilbudet mitt. Mens jeg med stor konsekvens har sveipet forbi alt som har hatt en «Netflix-original»-logo på seg. Helt til nå.

Fortsatt i sjokk. For siden jeg egentlig ikke hadde annet enn fordommer og dårlig magefølelse som grunnlag for å la være, tok jeg sist uke grep og så ikke bare én men fire nye Netflix-filmer. Henholdsvis The Dirt, Tripple Frontier, The Silence og The Highwaymen. Jeg befinner meg fortsatt i en tilstand av sjokk. Ikke bare over hvor ekstremt dårlige disse filmene er, men over måten de er dårlige på.

Som filmredaktør i Natt & Dag så jeg i en femårsperiode omtrent alt som ble satt opp på kino i Norge. Det var en blandet fornøyelse, men gir et ganske bra sammenligningsgrunnlag. Og det fascinerende med filmene som er produsert av Netflix, er at de rett og slett befinner seg i helt en annen, lavere divisjon enn alle disse. Det blir som å sammenligne profesjonell idrett med amatørsport, det er to forskjellige ting.

Romvesener som lager film. Nå er det selvsagt ikke noe nytt i at tv-film er dårligere enn kinofilm, men det forvirrende her er at kjente skuespillere og regissører bidrar til Netflix' egne filmproduksjoner, samtidig som sjangergrepene er så like tradisjonell Hollywood-film. Dermed blir man enda mer målløs når man skal ta innholdet på alvor, bare for å oppdage at dette er … Ja, hva er det egentlig!?

Heldigvis er det ikke bare jeg, men en rekke mennesker der ute på internett som sliter med å finne rett inngang for å beskrive det Netflix utsetter oss for. En av de mer treffende metaforene jeg har kommet over, er at Netflix-filmene fremstår som et resultat av romvesener som har sett vanlig kinofilm, for så å kopiere dem og lage sine egne filmer. Der de omsorgsfullt har registrert de ulike bestanddelene av en film (sjanger, dialog, historie, karakterer), mens de fullstendig mangler den kulturelle og sosiale forståelsen som kreves for å sette delene sammen til noe som forholder seg til menneskelig eksistens eller egentlig gir mening i det hele tatt.

Jeg er altså ikke den første som sier dette, og det mange vil peke på, er at om du er så både produsent og distributør på en gang, så har ikke kvalitet stort å si. Netflix trenger ikke selge en Netflix-film, kundene betaler for volum, ikke enkelttitler. Slik forsvinner kvalitetssikrende ledd som distribusjonsselskaper, kinosjefer og egentlig et betalende publikum. Men denne bakenforliggende mekanismen er ikke synlig for den enkelte forbruker, som jo befinner seg ansikt til ansikt med symptomene, altså filmene. Og det er dem vi skulle snakke om her.

Meningsløst. The Dirt handler om rockebandet Mötley Crüe, basert på gruppens felles autobiografi fra 2001, ført i pennen av Neil Strauss. Boken regnes som det råeste i sin sjanger, mens det vi ser på Netflix er så avslipt i kantene at filmens forhold til boken, er som et Mötley Crües forhold til et tenkt Greatest Hits album, spilt inn av et hvilket som helst coverband. Sangene er de facto de samme – alt som gjorde dem interessante, er vekk.

The Silence er en skrekkfilm som handler om en enorm flokk blinde, muterte flygeøgler som tar over verden. Hysj-hysj, med andre ord, de kan ikke se, bare høre. Filmen er en kopi/ parodi på alt som finnes av lignende horror-formater, med latterlig skuespill og et enda verre manus. Men hovedproblemet er at det som kunne vært en selvironisk B-film, med gravalvor forsøker å lure seeren til å tro at dette er en ekte vare.

The Higwaymen er på sin side et forunderlig forsøk på å avmystifisere fenomenet «Bonnie and Clyde» som ikke oppnår annet enn å gjøre akkurat det motsatte, mest av alt ved at det er umulig å sympatisere med noen av de øvrige karakterene fordi filmskaperne ikke gidder å prøve.

Mens Triple Frontier mer enn alle de tre andre er den som virkelig får meg til å tro at dette umulig kan være produsert av levende mennesker. Det er som om alle episoder av Narcos og tilsvarende serier som det finnes så uendelig mange av, er dyttet dem inn i en datamaskin for at algoritmene så har rekonstruert elementene i spillefilmformat uten annen menneskelig innsats enn at noen har trykket på «enter».

Du blir dum. Jeg har alltid vært skeptisk til folk som ser mye Netflix, altså de som ikke finner en film de vil se der, men bruker det som vanlig tv og setter seg ned og kikker på det som går, unnskyld, trender. Den skepsisen har nå gått over til ekte medfølelse.

Påsken er en fin tid for moralisme, og derfor legger jeg ikke noe mellom her: Ser du på Netflix’ egenproduserte materiale står du i fare for å bli intellektuelt korrumpert. Og du bidrar med sikkerhet til kulturelt forfall. Det er mulig at algoritmene og økonomien i strømmetjenesten har skylden, men alt du trenger å gjøre er å stoppe abonnementet.

Mer fra Kommentar