Kommentar

Samtalen om stygt og pent er ikke banal, skriver Ragnhild Brochmann.

Mitt hjem er min borg - del 1.

Har du også sett deg grå i fjeset på samtidens arkitektur? Beklaget deg over at tradisjon og modernitet settes opp som bipolare størrelser? Undret deg over at diskusjonen om våre visuelle omgivelser avskrives med at «stygt» og «pent» blir for enkelt, uten at det sies noe om hvorfor? Uten at det kommer andre ord istedenfor? Kort sagt: Over hvorfor diskusjonen om arkitektur og byplanlegging går så det griner uten at tårene ser ut til å mildne frontene? Da er du ikke alene.

Og slik begynner min serie om arkitektur:

Jeg har i det siste vurdert følgende: Å henge meg i en lyktestolpe på Løren med et skilt rundt halsen: «Jeg orket ikke mer», skulle det stå der. Det måtte vel bli et kunstprosjekt – det ville være dumt å la kapitalen ta meg – men likevel. Det har fristet.

Det har fristet når jeg har gått gjennom gateløp med samme fasadevariasjon og materialkjærlighet som Elkjøps utstilling av smarttelefoner. Når jeg nok en gang må konstatere at blokker bruker tegl som tapet – som pynt – istedenfor å innrømme eller ære blokkenes faktiske materialer. Når dekor arter seg som frostet glass, skjærende fargeklatter og umotiverte plater. Når den eneste synlige byggtekniske omsorgen man finner i nabolaget, er stedets gjenværende fabrikkhall. Kort sagt, når jeg nok en gang må konstatere at boligmangelen løses med boliger på boks i en standard som ikke en gang reflekterer boligprisen, all den tid jakten på et hjem for lengst har sluttet å handle om allsidig kvalitet, men om å komme seg inn på boligmarkedet. Om å putte pengene våre inn i boligmarkedet. Om å spare penger i boligmarkedet. Om å være med.

---

Visuell kultur

Ragnhild Brochmann er motehistoriker og skriver om mote og visuell kultur i Morgenbladet.

---

Slik kjøper vi drømmen om et tørrlagt betongeventyr à la Ulven, Løren, Ensjø i Oslo, Lade i Trondheim og Lundkvartalet i Lillestrøm. Vi aksepterer grå boligklosser humørløst stilt ved siden av hverandre siden prospektet fokuserte på balkongen som tross alt fulgte med. Lyset som tross alt strømmet inn av de øyelokkløse vinduene. Kjøkkeninnredningen vi slapp å velge selv. Den altfor tydelige fortellingen om at det eneste stedet langbordet faktisk kunne stå, var foran de to enorme vinduene. En åpen, lys krok som likevel trengte heldekkende trekkspillgardiner for å ikke gi for mye ved dørene. Til gjenboerne. Til de forbipasserende. Fordi vi ikke var like frie som vi liker å tro. Fordi innsyn ikke føles trygt. Fordi veggene føles tynne. Fordi det ikke er trivelig.

Slik det heller ikke er trivelig at leilighetens listverk er laget uten synlig entusiasme. At dørene er forbløffende lette å ta i. At takhøyden er like oppløftende som busskuret på en holdeplass. At materialiteten på badet konsekvent kommer i nyanser av grått. At huset sett fra utsiden speiler interiøret på badet. At det å ringe på nede er like innbydende som å trekke ned oppe. At det å se sin egen blokk på avstand kun gir mening fordi det var der man kom inn på boligmarkedet. Fordi det var sånn det ble. Fordi det ikke føltes som det var noen andre muligheter. Fordi det ikke gagner noen, eller noe, å ergre seg over det nå. Vi skal tross alt flytte enda lengre ut av byen når barn nummer to kommer. Når den kunstige dammen, og alle de trivelige stokkendene, har gitt barn nummer én tilstrekkelig glede. Når den ganske hyggelige fotballplassen faktisk er blitt brukt litt. Når stedets Åpent Bakeri – ørkenens lune oase – er blitt besøkt flere ganger enn lommeboka har lyst til å huske. Når vi har undret oss over hvor oppsiktsvekkende stimulerende det er at nærmiljøet i alle fall har én frodig blomsterbutikk som breier seg utover gata. Når vi har medgitt at den nye skolen sikkert er fin, men i det stille sagt til oss selv at det er rart at levende, nysgjerrige unger skal bures inn i grå båser. At selv dyrene i dyrehagen har mer festlige biotoper. At rommene sikkert har oppdaterte egenskaper og gode baktanker, men at de er forstemmende fantasiløse likevel. Kjedelige. Såkalt nøytrale. Såkalt klare for nye trinn. Nye muligheter. At det er sånn det tidløse er.

Men det tidløse er ikke sånn. Ikke grått. Ikke trehvitt. Ikke såkalt nøytralt. Det tidløse er det kvalitativt gode. Det tidsmessig relevante. Det byggeteknisk kyndige. Det som gjør det morsommere og lettere for mennesket å leve med seg selv. Med andre. Bygg som gjør det lettere å forstå at tiden handler om det kloke folk sier at den handler om. Det den fremtidsrettede politikken prøver å si at den handler om. Burde handle om. Og hva er det?

Er det mer nyliberalisme på boks? Er det lav kvalitet til høye priser? Er det boligområder hvis arkitektoniske uttrykk speiler den internasjonale finanskrisen på 1970-tallet? Interiører som speiler meglernes idé om attraktiv nøytralitet og store utsikter? Uteområder som gjentar modernistenes endimensjonale plenkultur? Boligmaterialer som vil vare i førti år, istedenfor hundre? To hundre? Tusen? Veggliv med trøstesløse pynteplater som ikke kan males når farger atter blir in igjen? En skala og en materialbruk som ikke kunne ligget lengre unna den naturlige naturen vi sier at vi retter blikket mot. Rekker fremtidens hender mot? Nei. Om vi ser nærmere etter, er selv en gjennomsnittlig gråstein mer finurlig, mer flerdimensjonal og mer human å se på, enn en nybygget blokk.

Løren. Fotografert til Ragnhilds 'Mitt hjem er min borg'

Med andre ord: Når samtidens blokkbebyggelse gir mange dårlig smak i munnen, er det fordi husene, uten å ytre ett ord, sier alt dette. Forteller at et av verdens rikeste land lar eiendomsspekulantene og kapitalkreftene bygge husene, uten å legge fingrene mellom. Uten å pynte på sannheten. Og uten en arkitektstand som kan gjøre stort fra eller til all den tid det ikke er de som regulerer tomtene. Setter prislappene. Enn om det er de som stadig manøvrerer seg i de trange handlingsrommene. Som preger fargene. En fargeskala som etter alt å dømme først vil komme sildrende tilbake med neste generasjon, sammen med et formspråk som forhåpentligvis ikke lenger setter et likhetstegn mellom modernisme og moderne. Rette vinkler og fornuftige ideer. Grå skala og tidløs arkitektur. Nøkternhet og salgbarhet.

Vel vitende om at jeg risikerer å få skinnet mitt flettet som en julekurv av å skrive i en tone som later til å skjære alle over en kam – vidunderlige som idéløse arkitekter, oppriktig velmenende som blodsugende byggherrer – vil jeg likevel avslutte med å si dette: Den største fienden akkurat nå er ikke kun nyliberalisme. Ikke bare at debatten fort sporer av i tradisjon versus modernisme – det er at samtalen om estetikken stadig vekk avskrives som banal. Som overfladisk. Det er den ikke. All den tid estetikken med all tydelighet speiler materialer, ideologiske intensjoner og pengepungens proporsjoner er det få samtaler som gjør samtidens mekanismer like tilgjengelig for folk flest. Altså de som skal bo i husene. Med andre ord: Det er ikke banalt å si stygt og pent. Det er banalt å ikke kunne fortsette setningen.

Eller sagt på en annen måte: Uten et godt, referanserikt og ikke minst felles språk for byggmessige kvaliteter, flytter vi oss hele tiden nærmere forbrukerkulturen på den ene siden, og det innforståtte fagspråket på den andre. Og er noen av partene tjent med det? Jeg skulle mene nei.

Siden dette altså er begynnelsen på en hel liten serie, skal vi neste uke dra videre til boligprospektene, og kikke inn bak borgens fasade. For om massebebyggelsen ser forstemmende lik ut utenpå, møter vi kanskje mangfold og frodighet når dørene åpnes? En samtale om kvalitet og materialitet? Om individuell variasjon og bokjærlighet? Den som blir med, får se…Velkommen til Mitt hjem er min borg. En serie i minst tre deler.

PS. Og til deg som alt nå savner et språk som også handler om å snakke om alternative arkitektoniske og landskapsmessige løsninger – om motforslag som korresponderer med kritikken – skal vi se nærmere på den siden av saken ettersom vi går.


Mer fra Kommentar