Kunst

Kim Hiorthøys regler for alt

Om livet som et cornflake, å lage spillefilm med pappfigurer og barnas overlegne tilgang på virkeligheten.

Multikunstneren Kim Hiorthøy—

– Nei, det der…!

Hiorthøy er så oppskjørtet at han fomler med ordene.

– Jeg har virkelig sånn… Ikke no… Jeg klarer ikke å forholde meg til det her med… Jeg har vanskelig for bare ordet multikunster. Jeg synes det høres så…

– Hva vil du kalle det da?

– Ehm…

– Plattformnøytral?

Forvirret, kanskje. Eller ambivalent. Ja for jeg tenker virkelig ikke… Det funker liksom ikke sånn i hodet mitt da, alt er mye mer delt opp. Ja. Og jeg vil ikke si at det er noe positivt ved det heller. Jeg skulle mye heller fordypet meg i færre ting enn å ha sånn «akkurat at jeg kan liksom komme unna med det»-kunnskap på alt.

Vi prøver igjen. Kim Hiorthøy, kjent for sin særegne elektronika, vare tegninger og finurlige prosa, er aktuell med sin første helaftens spillefilm.

Det er vanskelig å se vann, det er så usynlig.

Endelig en raring! Rules for Everything er en merkelig skrue av en film («Endelig en rar norsk film», utbrøt Adresseavisens anmelder).

Uten å avsløre for mye, begynner den med at tilværelsen til Agnes (Natalie Press) og datteren Storm (spilt av 11 år gamle Tindra Hillestad Pack) blir kastet på hodet når far i huset bestemmer seg for å ta inn en elskerinne i leiligheten, og de to blir påkjørt av en buss første gang de går ut døren.

– I det daglige, sier Hiorthøy, tenker vi ikke på at vi alle skal dø.

Derfra utarter det seg til en tripp for en generasjon som ikke tar psykedelika, hvor datter, mor og en rekke absurde biroller prøver ut forskjellige tankemønstre for å takle tilværelsen.

En ekstremversjon, ifølge Kim Hiorthøy, av folk som leser selvhjelpsbøker for å navigere tilværelsen.

Men er det også et større prosjekt her: en fascinasjon for form, og hvordan formlek kan snu virkelighetsoppfattelsen på hodet?

Levende cornflakes. En spesielt illustrerende scene kommer når Storm tar telefonen, og later som hun er voksen, så hun kan svare på en «spørreundersøkelse om selvfølelse og identitet». Researcheren har bare snodige spørsmål: Er livet vertikalt, horisontalt eller diagonalt? Hvis du så skulle benevne arbeidssituasjonen din med en geometrisk form, hvilken av disse ville du velge: sirkel, trekant eller firkant? Hvilken farge har ukedagene?

Storm går til moren sin, som strever, og ligger under dyna.

«Storm: How would you describe your sense of self: is it dry and smooth, or dry and rough, or wet and smooth, or wet and rough? Agnes: My sense of self is more like a cornflake.

Storm: So.. dry and rough?

Agnes: Kind of brittle, and if you put it in milk it gets soggy.»

Kartet og terrenget. – Hva leter du etter i alle disse rare forklaringsmodellene?

På en måte er det vel ganske banalt, det henger sammen med tematikken i filmen: å sette ting i kategorier og si at det er det, og det er det. Å lage et kart for å finne veien.

Hiorthøy er opptatt av det å sette navn på ting.

Du kan jo ikke sette en størrelse på en periode av livet ditt, egentlig. Men du kan også det, og det gjør noe med det.

Om du kaller en person for det eller det, så gjør det noe med hvordan du forholder deg til den personen. Det er et umulig forhold mellom den som betrakter noe og setter noe i en ramme, og det den betrakter. Et dyr vet jo ikke at vi kaller dem hund og katt og hest, de er jo bare… et eller annet. Jeg aner ikke hvordan de opplever verden, sier Hiorthøy.

He, he, det var ikke meningen å bli helt sånn new age-aktig, altså. Mange av disse tingene er ganske hverdagslige egentlig, men jeg synes likevel de er… ja, interessante å tenke på. At vi bygger bare opp en virkelighet av… nei, nå holdt jeg på å si at virkeligheten er en konstruksjon, for det blir jo enda verre, men… skjønner du hva jeg mener? At det er liksom noe med—

– Språket vi bruker for virkeligheten har konsekvenser…

Ja.

Påskuddespill. Dette er svevende tanker å formidle i en filmfortelling, ifølge Hjorthøy, «hvor det er viktig at hver karakter har en sterk indre motor og et mål som de prøver å nå, og at det er hindringer i veien og sånt». Kim Hiorthøy hadde lyst til å gi blaffen i det da han instruerte skuespillerne. Han hadde lyst til å gi blaffen i om det i det hele tatt er sannsynlig at figurene sier det de sier.

Her minner han kanskje om den utgaven av seg selv som ga ut låten «I Thought We Could Eat Friends», og den melankolske, surrealistiske prosaen i boka Du kan ikke svikte din beste venn og bli god til å synge samtidig.

All respekt til skuespillerne, jeg synes de gjør en fantastisk jobb, men karakterene de spiller er… ikke pappfigurer da, det blir kanskje hardt å si, men de er figurer som er et påskudd for at de kan si forskjellige ting, sier Hiorthøy.

Han prøver å helle litt vann i glasset sitt, men det renner over, for det er allerede fullt.

– Oi, jeg hadde vann, konstanterer han forundret.

– Det er vanskelig å se vann, det er så usynlig.

Barn. I sentrum for Rules for Everything står barnet Storm. Hele filmen kulminerer med et uforglemmelig, urovekkende barneteater, regissert av en eksistensiell og smått depressiv barneskolelærer i Ingrid Olavas skikkelse. Hiorthøy har samplet barnestemmer i musikken sin, og illustrert flere barnebøker. Hva er det med barn?

– Det er jo de helt åpenbare tingene med barn, at de prøver å lære seg hvordan verden rundt dem er organisert, som ikke de har vært med på å bestemme, men som de må akseptere. Og som de til en viss grad er med på, men som de også har mye motstand mot, sier Hiorthøy.

– Barn har en helt annen verden som kommer fra et annet sted, eller, som kommer fra den posisjonen de er i. Vi kommer aldri tilbake til det ståstedet igjen, det er helt umulig. Det er noe vi mister, som vi kanskje skulle beholdt mer, men som jeg tror det er umulig å beholde. Derfor er barn… bra folk å forholde seg til. De vet noe, de har tilgang til noe som ikke vi har, som ikke de vet at de har tilgang til, eller, nettopp en del av den tilgangen er den manglende selvbevisstheten. Og selvbevissthet er et kjerneproblem hele veien for folk flest, også med tanke på det at vi skal dø, sier Hiorthøy.

– Hadde vi ikke visst om det, hadde det jo vært lettere.

Mer fra Kunst