Musikk

Da orkesteret ble Guds skaperverk

Joseph Haydns oratorium Skapelsen inneholder ett av de aller største øyeblikkene i kunstmusikkens historie, mener professor og kritiker Erling Sandmo.

---

KÅR EN KLASSIKER

En jury har plukket ut 20 orkesterverk de mener alle burde høre. Vi presenterer dem i kronologisk rekkefølge.

UKENS VERK: Joseph Haydns Skapelsen (1798)

---

Det er ett ord som går igjen når Joseph Haydns oratorium Skapelsen (1798) omtales: Overveldende.

Og det er virkelig ikke så verst, tatt i betraktning at Wien i 1798 hadde opplevd en lang rekke av verdens største symfonier, blant dem 104 fra Haydn selv og 41 fra hans yngre samtidige Wolfgang Amadeus Mozart. Pluss operaer og en rekke andre verker. Haydn var allerede en gigant. Men med Skapelsen skulle han ta et steg til.

Og det var nøye planlagt, forteller professor i historie og musikkritiker Erling Sandmo, som også er medlem av Kår en klassiker-juryen:

– Dette er et verk som er skrevet nettopp for å være et storverk, for å bli kanonisert. Det er en av de tingene Haydn-forskere som norske Eystein Sandvik er klare på, sier Sandmo.

Feilvurdering. Joseph Haydn var 64 år da han begynte å arbeide på Skapelsen i 1796. Det var på tide å sette en krone på verket. Ideen om å skrive Skapelsen har å gjøre med komponistens Londonbesøk i 1791-92 og 1794-95, forteller Sandmo:

– I London oppdaget Haydn en kultur rundt eldre musikk, at man fortsatt dyrket musikk som var skrevet av tidligere og nå avdøde komponister. Dette var faktisk relativt eksotisk på denne tiden, og den som ble dyrket mest i London var Händel, som hadde gått bort over 30 år tidligere. Joseph Haydn ville gjerne blitt sett som en komponist på samme nivå som Händel, han ville også bli husket. Han tenkte seg nøye om, og bestemte seg for å slutte å skrive symfonier. Ut fra ettertidens forhold til Händels oratorium Messias, så Haydn for seg at oratorier kunne være det store som ble stående i historien, og han skrev derfor to: Skapelsen (1798) og Årstidene (1801).

Sandmo ser ironien i at Haydn i dag er selve symfonikeren i musikkhistorien:

- Ja, vi må vel si at Haydn tok feil her, og at det likevel ble symfoniene hans som først og fremst sto igjen i musikkhistorien. Men når det er sagt: Skapelsen er rett og slett helt knall.

Språkgardering. Haydn ønsket fra første øyeblikk at Skapelsen skulle bli internasjonalt tilgjengelig, verket ble utarbeidet med så vel tysk som engelsk tekst:

– Faktisk er den tyske Die Schöpfung – som vi nok anser som originalteksten – derivert fra det opprinnelige dobbeltarbeidet med tysk og engelsk: Blant inspirasjonskildene er Skapelsesberetningen i 1. Mosebok, men også Salmenes bok i Det gamle testamente og Miltons Paradise Lost. Og det som er fra Bibelen er ikke hentet fra noen anerkjent tysk utgave, men er spesialoversatt fra den engelske Kong James-versjonen.

Skapelsen er rett og slett helt knall.

—   Erling Sandmo

PR-strateg. Etter to års arbeid var Skapelsen ferdigstilt. Deretter kom en oppføringshistorie av de sjeldne. 29. april fant generalprøven sted, og premieren var dagen etter, begge for inviterte. Deretter var det bare et par oppførelser før wienerne igjen måtte vente nesten et år – til mars 1799. Sandmo vil ikke påstå å kjenne innsiden av Haydns hode, men spekulerer gjerne:

– Det er lett å tenke seg at dette inngikk i Haydns strategi for å skape forventninger. For se bare på generalprøven, som var åpen, men kun for et musikkselskap. Hele stykket ble nemlig ikke fremført: Noe i åpningen manglet. Det ble spart til premieren. Og det er ett av de aller største øyeblikkene i kunstmusikkens historie, en overgang hvor Gud sier: «Bli lys, og det ble lys». Frem til det øyeblikket har musikken mest svømt på relativt statisk vis, men så kommer denne enorme korinnsatsen, som er lyset. Haydn gjentar faktisk skapelsesakten, og den ville han ikke at noen skulle ha hørt før: Det skulle være en sjokkeffekt.

---

Kåringen

Juryen besto av: Elise Båtnes, fiolinist og konsertmester i Oslo-Filharmonien; Erling Sandmo, historieprofessor og musikkritiker; Nora Taksdal, bratsjist i Kringkastings­orkesteret; Leif Ove Andsnes, pianist og Ole Kristian Ruud, dirigent og professor i dirigering.

Kåringen er et samarbeid mellom Morgenbladet og Oslo-Filharmonien.

Tidligere i serien: Wolfgang Amadeus Mozart: Klaverkonsert nr. 23 (1786), og Mozarts symfoni nr. 40 (1788).

---

Guds lys. Og det fungerte virkelig. På første benk i Burgtheater satt en utmerket kilde, påpeker Sandmo, nemlig den svenske diplomaten og komponisten Fredrik Samuel Silverstolpe, nylig opptatt i Det svenske musikkakademiet.

– Silverstolpe skrev hjem at han så på Haydn mens han dirigerte at noe kom til å hende. Haydn bet seg i leppen og snudde seg mot publikum for å se etter reaksjoner. Og faktisk, skriver Silverstolpe: «Det lyset som var i Haydns øyne da, var det lys Gud hadde da han skapte verden».

Ikke bare Silverstolpe, men nær sagt alle var overveldet av Skapelsen. Ikke så rart, mener Sandmo:

– Som orkesterverk er det på et nytt nivå – med detaljene, med mettetheten og altså med denne gestaltningen av orkesteret som skaperverket.

– Vil du si at dette verket er en slags katalog over hva Joseph Haydn kan få til?

– Ja. Dette er selvsagt et klassisk kunstnergrep. Tilsvarende Hans Holbeins maleri fra 1532, av hansakjøpmannen Georg Giese, hvor plasseringen av en vase på en rutete duk viser hvordan Holbein maler lysbrytning, og så videre. Også Haydn fremstiller sitt mesterskap i løpet av Skapelsen.

Mer fra Musikk