På Henie Onstad Kunstsenter avslutter de året med «The Great Monster Dada Show», om dadaismen fra Marcel Duchamps pissoar til kunstretningens påvirkning på norsk samtidskunst. Med forklaringen «et opprør med det eksisterende og en frigjørende måte å tenke på» i programteksten, hadde da også kloke hoder på HOK invitert norsk musikks mest dadaistiske storband, Beglomeg, inn i folden.
---
Kulturell adventskalender
Hver dag før jul velger Morgenbladets kritikere ut ett kulturelt høydepunkt fra året som er gått.
17. desember: Beglomeg på Henie Onstad Kunstsenter, 23. november 2019
---
Henie Onstad har bred tradisjon for et tverrdisiplinært kunstsyn, stedet har vært lekeplass for både elektronisk og improvisert musikk og videre, fra Arne Nordheim og Karlheinz Stockhausen til Soft Machine og Svein Finnerud Trio. Sistnevntes konserter på museet, der de slapp kilovis med erter i hodet på publikum eller inviterte beboerne ved Emma Hjorths hjem for psykisk utviklingshemmede opp på scenen, kan kalles selve oppstarten på norsk jazz’ gullbeslåtte 1970-tall.
Beglomeg er et band jeg kjenner for godt til å kunne anmelde, men som jeg fremdeles ser så ofte jeg kan. Velbrukte bransjemålestokkord som «utenlandssatsing» og «kommersielt gjennombrudd» finnes ikke i dette universet, selv etter nylig å ha sluppet det briljante albumet Elske livet fantastiskt. Her dømmes man etter helt andre lover og paragrafer. Men hvem skal egentlig dømme?
Med tretten musikere på scenen ble konserten en triumf for kjærligheten, samværet og, ja, kunsten selv. Bandet skrev seg sømløst inn i den lange historien for avantgardemusikk på Høvikodden, med vibber det er lenge siden jeg har opplevd på konsert. De er delvis musikalske genier, dels spilloppmakere og dels skolerevyband. Men det er på en skole jeg vil søke på igjen.