Neste fase, og den etter der igjen

---

Kultur i karantene

Morgenbladets kulturavdeling skriver om hva de ser, hører og leser, i karantene, isolasjon og på hjemmekontoret.

Artikkelen oppdateres fortløpende.

---

Flere faser

FILM
Phase IV (1974)
Regi: Saul Bass
Phase 7 (2010)
Regi: Nicolás Goldbart

Det begynner med at jeg leser en Twitter-melding fra Simon Sellars, forfatter og J.G. Ballard-forsker. Han kaller filmen Phase IV fra 1974 «forbløffende», den er «en feberdrøm». Etter en kveld foran skjermen må jeg gi ham rett.

Den eneste langfilmen fra Saul Bass, mannen som ellers er mest kjent for å ha laget åpningssekvenser for Alfred Hitchcock og Stanley Kubrick, har plottet til noe som pleide å havne rett på video: En mystisk hendelse i verdensrommet fører til at de forskjellige maurartene i Arizona-ørkenen begynner å samarbeide og raskt får den ublu ambisjonen om å ta over planeten. Men den er filmet med de nesten like ublue visuelle ambisjonene til datidens kunstfilm. Forestill deg at Ingmar Bergman anno Persona og nevnte Kubrick anno 2001: En romodyssé fant ut at de skulle lage en film sammen om maur, og du har et inntrykk av Phase IV.

Fra sofaen bærer det inn på Wikipedia hvor jeg lærer at den versjonen av filmen jeg nettopp har sett, ikke var den Bass ville at publikum skulle se. Distributøren kuttet nemlig Bass’ surrealistiske avslutning, som antyder noe om – spoileradvarsel! – hvordan den fremtidige sammensmeltingen av vår og maurenes verden kommer til å arte seg. Men på begynnelsen av 2010-tallet, leser jeg videre, ble denne opprinnelige avslutningen funnet i et arkiv, og den har vært vist i ulike sammenhenger. Til Youtube! Og der er den jammen, riktignok smugfilmet fra en kinovisning ser det ut til, men likevel.

Tilbake til Wikipedia for ytterligere fordypning. Phase IV har opp gjennom årene fått kultstatus, og blitt trukket frem av den argentinske regissøren Nicolás Goldbart som en viktig innflytelse. I 2010 laget han en film som het Phase 7. Til Itunes igjen.

Det åpner med bilder av suppebokser og dagligvarer i et supermarked, en slags postmoderne, warholsk oppdatering av det syrete uttrykket i Bass’ film. Vi følger det unge paret Coco og Pipi som småkjekler mens de handler. Snart står de på kjøkkenet sitt og pakker ut varene. Et nyhetsinnslag ruller over skjermen: Pandemien har allerede nådd fase fire. Like etterpå tropper det opp noen verneutstyrskledde skikkelser fra myndighetene og setter boligkomplekset der Coco og Pipi bor i karantene. Sivilisasjonssammenbruddet kan begynne.

Når man ser Phase IV er det vanskelig ikke å lese den kalde krigen inn i filmen, maurene er jo tross alt en kollektivistisk kultur av lydige arbeidere. En like enkel fortolkningsramme byr seg ikke frem i Phase 7, men man merker det seg jo når den tilbaketrukne kinesiske familien – etter at resten av boligkomplekset har kjempet mot hverandre gjennom store deler av filmen – brått begynner å gjøre seg gjeldende.

Epikurisme på et lavere plan

EPISTEL
Nils Kjær: «Influenza»
Fra Epistler (Gyldendal, 1949)

Så står man foran bokhyllen, trett i hodet av tv-apparatets spetakkel. Kanskje skulle man lese noe? Fingrene glir over bokryggene. Ikke den. Ikke den. Ikke den. Kanskje den? Nei, forresten ikke den heller. Videre. Tja. Nja. Akk. Men så: et tynt bind, en gammel Fakkel-bok, Nils Kjærs Epistler. Kunne det ikke gjøre seg med en liten epistel? Jo. Men hvilken? Skal man lese om «Hummeren» eller «Hugormen»? Kanskje dra seg litt opp med «Et brev om æstetik»? Eller hva med de to herrer «Asbjørnsen og Moltke Moe»? Idet øynene først har landet på tittelen, er det ingen vei tilbake, tidenes eiendommelighet har jo satt seg i en, som i alle andre. Det blir «Influenza».

Den er et brev, denne epistelen, «Et brev om naar man skal skrive om Molière», som det heter i undertittelen. Det åpner slik:

Kjære –.

Jeg telegraferte en undskyldning, for dette maa være den spanske! Jeg er træt helt ned til brostenene, og der er et leven i min hjerne som paa Piazza Navona en helligtrekongersaften. Hvad var universalmidlet mod den spanske, mod aandenød, leddegigt og kombinert hjernebetændelse, aareforkalkning og rygmarvstæring? Jeg har glemt det, og jeg har ikke tid til at være syg. Jeg maa nemlig tænke paa Molière.

Så sleper Kjær seg ut i Romas gater i søken etter et sted som kan gi ham tanker så vel som det styrkende universalmiddelet. Han finner «en harmløs liden kafé», og bestemmer seg for at universalmiddelet er «en glohed toddy». Nå skal det tenkes.

Men Kjær blir distrahert. Kaféinnehaverens sønn sitter og leser lekser. Hva leser han om? Jo, han leser om «det menneskelige legeme». Læreboken gir Kjær følgende definisjon av kroppsdelen som volder ham særlig besvær denne dagen: «Det menneskelige legeme afsluttes oventil med en næsten rund klump, delvis besat med haar af forskjellige farve. Den kaldes i dagligtale hodet.»

Etter hvert blir det faktisk noen tanker om Molière, «hyklerens digter», som Kjær må forfatte noen linjer om i anledning et stort jubileum, til tross for at han bare har «en afskyelig froststivnet klump» å jobbe med. Molière er epikureeren som innerst inne «næret en hemmelig kjærlighed til modellerne for sine lastværdige figurer», skriver Kjær. Selv er han også epikureer, en mann som ikke abstraherer bort materiens betingelser for menneskets lykke og ulykke, men «paa et lavere plan» enn salige Moliére. «Derfor rekvirerer jeg et utilsløret tredie glas.»

Kjærs toddy nummer to har gått en hus forbi der man satt og leste (og skrev). Kanskje man brygger på noe? Er ens «delvis med haar besatte hode» sløvet av lumske mikroorganismer? Bedre føre var enn etter snar. Opp av stolen, ut av hjemmekontorets hule og inn på kjøkkenet, til skapet ved siden av kjelene der den raskt minkende beholdningen med universalmiddel står.

OH

Ondskap rett fra samlebåndet

FILM
Christine (1983)
Regi: John Carpenter

I husstanden bruker vi den pålagte hjemmetiden til å se oss dypere inn i filmografien til John Carpenter, regissøren bak klassikerne Halloween (1978) og The Thing (1982). Vi moret oss med Big Trouble in Little China (1986), og Escape from New York (1981) hadde sine sider.

Så kom turen til Christine (1983), noe motvillig, for premisset for filmen høres så corny ut: en ond bil. Men vi trykket play og ble sittende og følge historien om high school-eleven og mobbeofferet Arnie Cunningham som en dag kommer over en gammel skraphaug av en Plymouth Fury han bare må ha. Snart satt vi trykket tilbake mot sofaputene av ren filmatisk kraft. Hva var dette? Dels en tett komponert skrekkfilm, dels et marxistisk seminar om tingliggjøringsbegrepet, dels en psykologisk studie i fetisjdyrkelse, dels en kritikk som går rett til kjernen av den amerikanske levemåten.

Nå er hele Carpenter-prosjektet i ferd med skjene ut i spesialisering i bilen som metaforisk verktøy for samfunnskritikk-filmer. Steven Spielbergs Duel (1971) står på listen, og det gjør også Crash (1996) av David Cronenberg. Og den store Tesla-filmen må vel være rett rundt hjørnet?

OH

Ode til lyset, et av Norges mest fabelaktige og minst besøkte offentlige kunstverk

I et nesten tidløst kulturlandskap, midt mellom Fredrikstad og Sarpsborg, ligger det som må være et av Norges mest fabelaktige og minst besøkte offentlige kunstverk: Den syngende skulpturen Ode til lyset av Arnold Haukeland og Arne Nordheim fra 1968. Den er laget for svaksynte, og står midt i en såkalt sansehage, der ulike typer planter (roser, urter, stauder), mange av dem intenst duftende, omgir den nesten 20 meter høye abstrakte skulpturen. Dessverre er elektronikken i skulpturen sårbar, men er man heldig, kan man oppleve lyden den lager: Lyssensorer koblet til et lydavspillingssystem med to separate innspillinger danner et evighetsverk bestemt av solen og lyset og været. Arne Nordheims lyder er sublime i den opprinnelige betydningen av ordet: Opplevelsen av dem, sammen med skulpturen, gir det estetiske suget som bare naturen og noen få kunstverk kan gi. Her er en liten lekeplass, aldri noen andre mennesker, og en kunsterfaring som setter forholdet mellom menneske, sansning, natur- og kulturhistorie på spill. Akkurat det doktoren bestiller.

BE

Jordan Peeles intelligente og absurde uhygge

FILM

Get Out (2017)

Us (2019)

Regi: Jordan Peele

Begge filmene er tilgjengelige for strømming via Itunes.

Jeg er ikke sikker på hvordan vi begynte å se på skrekkfilm som passende familieunderholdning, men det skjedde før koronautbruddet. I karantene har vanen fortsatt. Ingenting er som historier om familier som i hjelpeløs isolasjon må bygge sin egen hær for å beskytte seg mot invaderende romvesener, overnaturlige fenomener, atomkatastrofer eller bare en helt vanlig tornado. Er det forsøk på eskapisme vi driver med når vi ser på skrekkfilm? Mental vaksinering? Fryktdemping?

Sigmunds Freuds klassiske tese om at uhygge er knyttet til det hemmelige, det ikke-hjemlige eller uhyggelige – «das unheimliche», som Freud kalte det på tysk – blir uansett ikke gjort til skamme av Jordan Peeles samtids-horror-filmer. I debutfilmen Get Out, som vant Oscar for beste manus i 2017, tar regissøren tak i frykten for å dumme seg ut foran en potensielt kommende svigerfamilie, og blander det med (den rimelige) frykten svarte amerikanere kan ha for den hvite majoriteten. Men denne intelligente filmen er også ute etter noe mer enn å iscenesette amerikanske, demografiske spenninger, når kulturkrigen møter skremmende varianter av livsforlengende teknologi, kloning, og hjernetransplantasjon. Filmen har fått velfortjent ros for sin elegante blanding av psykologisk og sosiologisk innsikt med ren og sjangerhistorisk bevisst fortellerglede.

I Peeles oppfølgerfilm Us (som i pronomen flertall, ikke United States) spiller et annet klassisk motiv hovedrollen: dobbeltgjengeren. Den typiske helamerikanske (svarte) middelklassefamilien drar på hytta for en avslappende ferie. Men harmonien blir forstyrret da mennesker kledd i røde, fengselslignende drakter – til forveksling like familiens medlemmer av utseende, men med skrekkelig engelskuttale og uten det minste snev av utdannelse eller finesse – invaderer huset og forsøker å få alt hytteeierne har, og som de rødkledde mener seg fratatt.

Hvem er dere, spør den gode, liberale familien sine dobbeltgjengere. «Vi er amerikanere», svarer skyggefolket med sine gutturale stemmer. Det lyder som en skrekkfilm i seg selv. Klassekomponenten er en klar undertekst når de som ikke har, gjør opprør mot de som har – for eksempel lys, penger og frihet. Og verre skal det bli i en film som virkelig er «umheimlich» i ordets rette forstand, idet hus og hytter tømmes for enhver trygghet.

Klassisk ballett møter gangsterrap i et klimaks som går Quentin Tarantino en høy gang i oppgjøret mellom privilegerte skolelys og (tilsynelatende) uraffinerte skygger. I den siste scenen snur filmen opp-ned på maktbalansen i en fiffig vri på hvem som gjør opprør mot hvem. Det gir Us en like revolusjonær som absurd undertone.

Neste gang: en familie hjemsøkt av høye, skingrende lyder.

AF