Reportasje

Hjemmedrakt av gåsehud

Et stort, svett og overdådig stykke 90-tall.

---

Kortkritikk

THE LAST DANCE

Amerikansk dokumentarserie i ti deler

Premiere Netflix 20. april

---

Hvis ikke pandemiens tidsalder allerede fremsto som en forflatet og innsnevret form for eksistens, gjorde Netflix denne uken kontrasten tydelig ved å lansere et stort, svett og overdådig stykke 90-tall i form av The Last Dance. Den ti episoder lange dokumentarserien om Michael Jordan og Chicago Bulls' 1997-98-sesong er et påkostet og forførende portrett av en tid da luften var tykkere, materien mer organisk, og verden intet heller ville enn å legge seg på rygg og la seg invadere av amerikansk populærkultur.

The Last Dance handler først og fremst om fenomenet Jordan, men det er også en fortelling om lagkameratene Scottie Pippen og Dennis Rodman og trener Phil Jackson; om rase, psykologi, basketsko, franchisebygging, kulturimperialisme og idrettsutøvere som merkevarer. Utgangspunktet for det hele er opptak gjort av et filmteam som fulgte laget tett på og av banen gjennom sesongen, og som etterlot seg utsøkt cinematiske bilder av det beste boybandet i basketballens historie. Hovedpersonene kommenterer selv handlingen underveis, og de får selskap av blant andre Magic Johnson, Barack Obama og Bill Clinton.

Serien er produsert av den amerikanske sportskanalen ESPN, som også sto bak Ezra Edelmans monumentale O.J. Simpson-dokumentar O. J.: Made in America. Der sistnevnte var en bredspektret sosiologisk analyse av det amerikanske samfunnet på 90-tallet, er The Last Dance et emosjonelt konsentrat av USAs siste gylne tiår, ispedd en undertone av bitter etterpåklokskap som gir nostalgien et vemodig, selvgranskende preg.

Aksel Kielland

Skriver om film og fjernsyn i Morgenbladet.