– Det er helt vanlig at mannlige teaterregissører tafser på kvinnelige skuespillere?
– Ja, jeg har selv tenkt at grensen for hva man aksepterer i teaterbransjen er annerledes enn hva jeg er vant med.
– Du og kollega Bård Kleppe har nettopp publisert en forskningsartikkel som sammenligner teatret med andre arbeidsplasser. Funnene er utvetydige?
– Vi finner at seksuell trakassering forekommer i langt større grad på teatret enn i norsk arbeidsliv generelt. Det er tydelige funn.
– Hva er tallenes tale?
– Det kommer an på hvordan du spør. Det er to tradisjoner innen forskning på seksuell trakassering. Det ene er å spørre om folk har opplevd seksuell trakassering. Ja eller nei, litt eller mye. I norsk arbeidsliv generelt har 1,1 prosent opplevd dette «i noen grad». Blant skuespillerne har 5,5 prosent opplevd det. Fem ganger så mye. I den andre tradisjonen presenterer du en rekke typer atferd, som på forhånd er definert som seksuell trakassering. Da blir tallene annerledes.
– For eksempel «Uønskete telefonsamtaler, tekstmeldinger og brev med forespørsel om sex».
– Og så spør du om folk har opplevd det. Vi har elleve adferder. 45 prosent av skuespillerne har opplevd noen av disse i løpet av de siste seks månedene. I resten av arbeidslivet er tallet 18.
– Dere har også undersøkt hvorfor dette skjer på teatrene?
– Vi fant ut at svaret ligger tre steder: Arbeidsprosessene, rekrutteringsprosessene og kulturen. For å ta det etter tur, så kjennetegnes arbeidsprosessene av at det er en intimitet i måten man jobber på. Skuespillerne skal på en troverdig måte fremstille intime relasjoner i et parforhold. De jobber tett, er fysisk, det kroppslige aspektet er viktig. I studien var det interessant å se hvordan de ser det erotiske som en positiv kraft i deres kunstneriske arbeid.
Hadde det skjedd på mitt kontor, skal jeg love deg at det hadde blitt brøl.
— Sigrid Røyseng
– Og der er du over på punkt tre, kulturen. Et sitat fra en informant i artikkelen: «… the whole work situation is characterized by eroticism.»
– Det kan se voldsomt ut, men det er også en erkjennelse av erotikk som en menneskelig kraft. Det er fascinerende at man er så eksplisitt på hvor produktivt dette er. Men det skaper en stor utfordring, for det blir vanskelig å sette grensen. Det er masse gråsoner.
– Disse gråsonene diskuteres i rettssaler og på arbeidsplasser over hele landet. Det er ekstra grått på teatret?
– Ja, ikke sant? De beskriver egne arbeidsprosesser som så intime og drevet av erotisk kraft, og sier at dette så å si er en forutsetning for at teatret skal bli bra. At de må føle seg tiltrukket av hverandre for å forløse en rolle.
– Så var det rekrutteringsprosessen til roller?
– Det er ingen stor hemmelighet at det er en hard business, og tøff konkurranse om roller. Rekrutteringen er uformell. Det er ikke sånn at det er stillingsannonse, der du søker og sender inn cv. Du må gjøre deg synlig for de som har makt og myndighet. Altså teatersjefer og regissører. Du må være til stede på premierefester, vise deg frem de rette stedene. Hvis ikke, blir du fort glemt. Når konkurransen er stor, er det vanskelig å si nei, jeg synes ikke det er nødvendig at vi går og tar en øl.
– Men å ta en øl er ikke det samme som sex.
– Nei, og dette er noe av det mest problematiske med det vi finner, som vi håper å kunne bidra til mer diskusjon rundt. Det finnes personer med makt, som misbruker makten.
Man har satt akseptgrensene et annet sted enn i andre deler av arbeidslivet. Det å bli tafset på rumpa eller puppene er ikke noe å skrike høyt over.
— Sigrid Røyseng
– Mange har opplevd å bli lovet belønning om de har sex med en regissør. Det er mulig å knulle seg til topps for norske skuespillere?
– Jeg ville ikke underskrive på et sånt sitat, men … det ligger jo ikke noen garanti i at du får rollen selv om du blir med regissøren på hotellrommet.
– Du håper forskningen skal bidra til at det blir mer diskusjon rundt dette. Det skal ikke så mye til?
– Nei, og det er det kinkige. Det er nok en del snakk om temaet mellom kolleger. Man trøster hverandre litt når noen har opplevd overtramp. Men å ta diskusjonen derfra og til formelle fora, det er en tung vei, hvor det ikke har vært mye bevegelse.
– Men vil de i det hele tatt gå den tunge veien? Da jeg leste artikkelen, fikk jeg inntrykk av at mange var usikre på om dette i det hele tatt var et problem?
– Ja, jeg opplevde det som ambivalent. Det en utrolig sterk verdi at det å skape godt teater, og gjøre en god rolle, går foran alt. I det verdisystemet er det et karriereselvdrap å være vanskelig. Du må være smidig og fleksibel. Da blir det risikabelt å gi dette et ansikt. På den annen side hadde vi informanter som var opptatt av at vi ikke skulle skrive på en sånn måte at vi tok fra dem erotikken i arbeidsmiljøet deres, fordi det var helt grunnleggende for alt de gjorde.
– Æsj!
– Jo, men man må samtidig se dette mot bakgrunnen, som er at de oppfatter at den erotiske kraften er det som konstituerer teatret.
– Da er det kanskje ikke så rart at dette er blitt normalen, som man innfinner seg med?
– Mitt inntrykk er at man har satt akseptgrensene et annet sted enn i andre deler av arbeidslivet. Det å bli tafset på rumpa eller puppene er ikke noe å skrike høyt over. Hadde det skjedd på mitt kontor, skal jeg love deg at det hadde blitt brøl.
---
Trakassering
Les også «Bli med meg, jeg har kondom i lommen, mannen din er jo ikke her» om seksuell trakassering i akademia.
---
– Hvorfor er teatrene blitt slik?
– Jeg tror ikke dette er et nytt fenomen. Ser man historisk på det, så fryktet man erotikken på teatrene, som hadde et frynsete rykte. Det var ikke før på 1600-tallet at man fikk kvinnelige skuespillere. Hos Shakespeare ble kvinnerollene besatt av menn, for å spille tilbake den sterke erotikken de beskriver. Man kan tenke at teater er en måte å skape begjær på. Hvorfor gidder vi å sitte i timevis og se på teater? Det må være en tiltrekning mellom scene og sal, en attraktivitet som må skapes på et vis. En eller annen form for begjær, i vid forstand.
– Jeg har bare vært på barneteater de siste årene, så jeg vet ikke.
– Mange vil jo si at de går på teater for å få utfordret bildet av eget liv, virkeligheten og sånn. Og det er jo det som legitimerer samfunnets bruk av penger på teatrene. De skal gi oss noe nytt å tenke på, om livet i smått eller verden i stort. Samtidig har de en praksis for kvinnerollen, der de skal være unge og slanke. Når de nærmer seg 40, er det bare noen få som klarer seg. Langt mer stereotypt kvinnebilde enn i samfunet forøvrig. Der ligger det et paradoks.
– De har bare et lite vindu der de kan få roller. Dermed blir det vanskeligere å si nei, samt å rapportere om overgrep, skriver dere.
– Ja. Der er undersøkelsen helt klar. For menn er forskjellen mellom teater og vanlig arbeidsliv liten. For kvinner er den veldig mye større.