---
Jun’ichiro Tanizaki
«The Gourmet Club», i The Gourmet Club: A sextet, oversatt av Anthony H. Chambers og Paul McCarthy, Kodansha International 2001.
«En tatoverer», i Japan forteller, Bokklubben kunnskap og kultur 1996.
Søstrene Makioka, Forlaget Press 2014.
---
Som kjent er vi utstyrt med omlag ti tusen smaksløker (barn har noen fler enn voksne), og hver av disse har 50-100 smaksceller.
Smakscellene er spesialisert på fem smakskvaliteter: surt, salt, søtt, bittert og den japansk inspirerete smakskvaliteten umami. Kombinert med luktecellenes følsomhet for molekyler i gassform borger det kompliserte smaksapparatet for en grundig behandling av de myriader av aromaer som verdens mangfoldige kjøkken tilbyr. Men det finnes fortellinger om jakten på matretter som krever mer enn ordinær smak- og luktesans. Og da tenker jeg ikke på supplementet som matens estetiske utforming gir, synsinntrykket, teksturen. Ei heller matens historiske perspektiv, hverken den kollektive, nasjonale, regionale historien eller den personlige, private smakserfaringen, som i den proustianske smaksopplevelsen med erindring som en viktig ingrediens. Jeg tenker på litteratur og film som søker etter smaksopplevelsen som trumfer alt.
Filmens verden byr på flere grenseoverskridende måltider, som La grande bouffe (Etegildet), Kokken, tyven, hans kone og hennes elsker og ikke minst en engelsk film jeg ikke husker navnet på, men hvor det ultimate måltid, etter at kannibalisme er forsøkt, består i pannestekt spøkelse tilberedt inne i en kirke.
Litteraturen er ikke mindre grenseløs. Petronius (ca. 27-66) og hans roman Satyricon er bare ett eksempel (filmatisert av Fellini). Et annet er den japanske forfatteren Jun'ichiro Tanizaki (1888-1965), som selv var både gourmet og gourmand, noe som gjenspeiles i novellen «Gourmetklubben» (1919). Tanizaki er vel mest kjent hos oss for romantrilogien Søstrene Makioka (1942-1947), som nylig er utkommet på norsk, og for gjennombruddsnovellen «En tatoverer» (1910). Forfatterskapet inneholder delikat og grenseutprøvende prosa med tidvis sterkt erotiserte, begjærfikserte innslag. I «Gourmetklubben» leker Tanizaki med grensene for kjøkkenkunsten: Hvor høyt kan la haute cuisine nå?
Det handler om en gourmetklubb bestående av fem unge, men allerede livstrette menn i Tokyo. Det de er trette av er mat, som til gjengjeld er det eneste de virkelig er besatt av. Jakten på nye retter tar helt av:
De blir mer og mer rastløse, drar til Osaka for å spise sjøabbor og varm te-over-ris, eller til Shimonoseki etter kulefisk. Lengselen etter smaken av Akita-sandfisk førte dem ut på en ekspedisjon til de snøkledde byene nord i landet. Og etter hvert som tungene deres mistet all lyst på «haute cuisine», så mye de enn slurpet og slikket i seg, klarte de ikke lenger å nyte den spennningen og gleden ved maten som de var ute etter. De var selvsagt dødsleie av japansk mat, og angående vestlig mat visste de at de aldri ville få tak i ekte vare om de ikke faktisk dro til utlandet. Så gjensto det kinesisk mat – dette rike kjøkkenet som sies å være det mest velutviklede og varierte i verden, men for dem var det blitt like smaksløst og kjedelig som et glass vann.
Hovedfiguren i gourmetklubben og i novellen, Greve G., er spesielt besatt av mat. Han forvikler seg inn i et hemmelig, sekterisk kinesisk selskap, med en atmosfære som minner om Eyes Wide Shut. Det kinesiske selskapet ledes av en president, som til grevens enorme skuffelse nekter ham å delta i det overskridende måltidet som tilberedes bak de lukkede dørene. Men fra et hull i veggen får han observere det hele, og vender tilbake til gourmetklubben med et nytt og omveltende syn på mat og matlaging: Maten må tilberedes med en form for trolldomskunst, en hemmelig metode: «Gastronomisk magi!»
De spiser også på et annet vis nå, idet hele sanseverket tas i bruk: «alle deler av legemet må bli som en tunge». Alt blir smakssensorer, i en polymorft pervers gastronomi. En av rettene, «Bok Choy-fingre», blir servert i stummende mørke; gjestene står, en kvinne går fra den ene til den andre og massererer ansikt, lepper og munnens indre, slik at fingre, kinesisk kål og munnsekreter går opp i en høyere enhet.
En annen saftig rett er «Fritert kvinne på koreansk vis» – en ung, spill levende kvinne bæres inn i et stort håndklede, og hennes påkledning består av tempuradeig. Som spises. Fortelleren ønsker ikke å gjengi alt, men en liten liste får vi, med retter som «Vårvarme due-egg», «Druefontene», «Flytende jade, slim og spytt», «Snødekte pærer, støvbærere og skrell», «Braiserte lepper», «Sommerfuglfond», «Suppe med fløyelsteppe» og «Tofu av krystall». Gourmetklubbens medlemmer smaker eller spiser ikke lenger fin mat, de konsumeres av den, som det står. Poetisk, småperverst og surrealistisk, på et vis peker det mot deler av den moderne gastronomiens eksperimenter med smaksopplevelser. Det er som om smaksløkene inngår i salaten, eller som om smaken smaker på seg selv, folder seg om seg selv, som en kokt eller rå tunge.