Moderne norsk koan*: Hvis en statsråd fra Fremskrittspartiet snakker om integrering, men ingen journalister har mikrofonen på, har hun da snakket om det?
Før jul var den amerikanske samfunnsforskeren Robert D. Putnam i Norge, invitert av tankesmien Agenda. I en debatt i etterkant sa jeg at en «for høy innvandring over tid ikke er forenelig med den norske samfunnsmodellen».
Et par i panelet berørte poenget i sine innlegg. Det er mulig noen twitret om det, jeg husker ikke. Men ingen ble rasende på meg, anklaget meg for å stigmatisere innvandrere eller for å spre frykt i de tusen hjem.
Poenget mitt var ikke spesielt originalt. Putnam har forsket på sosial tillit mellom folkegrupper og konstaterer at økt mangfold oftest gir lavere sosial tillit både i og mellom grupper. Min kollega på baksiden av denne avisen, Grete Brochmann, har flere ganger problematisert forholdet mellom den nordiske modellen og en høy innvandring over tid.
Sylvi Listhaug er god i mediene og vet nok hva hun vil.
Når min regjeringskollega Sylvi Listhaug sier det samme som jeg sa, skaper det overskrifter. Store overskrifter. Gang på gang. På ett vis er ikke det så rart. Det handler om nyansene i formuleringene og om hvilken for-forståelse man har av budskapets avsender. Høyre og jeg sees trolig som moderate og relativt liberale. Mange husker kanskje Fabian Stangs vakre ord om det mangfoldige Oslo etter 22. juli eller merket seg statsministerens nyttårstale om hverdagsintegrering. Fremskrittspartiet har en annen historie, og Listhaug har fortalt flere ganger at hun «meldte seg inn i Fremskrittspartiet fordi hun likte klar tale». Nå meldte ikke jeg meg inn i Høyre fordi jeg misliker klar tale, men jeg forstår hva hun sikter til. La oss si det slik at vi i Høyre taler klart på en litt annen måte. Vi er, tross regjeringssamarbeidet, to forskjellige partier.
Allikevel (og med alt dette i mente) er det interessant å se på mediebehandlingen av Sylvi Listhaug. Ikke fordi hun er et offer, langt ifra! Listhaug er god i mediene og vet nok hva hun vil. Journalistene gjør jobben sin, og alt tyder på at innvandring og konflikt – særlig i kombinasjon – er en massiv klikkvinner. Men det er interessant å se fordi vi ofte glemmer hvor raskt mediehistorier etablererer seg, og hvor dominerende de kan bli.
Mitt poeng er ikke at de dominerende mediehistoriene automatisk er gale. Snarere er det at slike historier kan bli så altoppslukende at de tipper over dit hvor vinklingen plutselig også former historien og ikke bare omvendt.
Det er et velkjent tabloid grep at politikken personifiseres, for eksempel ved at samfunnsproblemer knyttes til enkeltpersoner («Magda fikk ikke plass på sykehjemmet»). Den bebudede innstrammingspakken til regjeringen ble raskt «Listhaugs innstramminger» i media. De som ikke følger politikken tett, kan kanskje fristes til å tro at forslagene er kokt sammen av Listhaug på bakrommet, i stedet for å være behandlet og vedtatt av hele regjeringen som alle andre saker.
Mediene har ofte bare plass til én vinkling av gangen, og akkurat nå er det innstrammingene som gjelder. Mediene elsker hardtslående Listhaug som snakker rett fra levra. Samtidig fører det også til at uttalelser tolkes inn i en allerede etablert rammehistorie. Paradoksalt nok blir Listhaug kanskje «klarere» – eller mer bastant – enn hun egentlig er når budskapene filtreres gjennom mediene. Utsagnet om innvandrere og gullstol er et eksempel. Det kommer klart frem av klippet at Listhaug snakker om integrering, og at ingen kan integreres uten en viss egeninnsats. Det er ikke en generell dom over innvandringsfeltet eller flyktninger som sådan. I mediene lever allikevel setningsbrokken sitt eget liv, avsondret fra sin opprinnelige kontekst, og bygger opp under bildet av en statsråd som visstnok mener at flyktninger til Norge blir båret på gullstol over landets grenser.
Sylvi og jeg har vært på et par besøk sammen for å rette oppmerksomheten mot opplæring for barn i asylmottak. Barna vi har møtt, har ikke fått opphold i Norge. Det blir sjelden større oppslag av det når Sylvi Listhaug snakker om behovet for integrering eller om verdien av utdanning og skole. Jeg føler et aldri så lite behov for å nevne at hun faktisk gjør også dette. Det blir som en variant av den gamle japanske koanen: Hvis et tre faller i skogen, men ingen er i nærheten for å høre det, lager det da lyd? Hvis en statsråd fra Fremskrittspartiet snakker om integrering, men ingen journalister har mikrofonen på, har hun da snakket om det?
* En koan er et paradoks eller spørsmål som brukes som meditativ trening i zen-buddhismen.