Helga Hjorth hadde et dårlig utgangspunkt for sin litterære debut. Hensikten med boken var å forsvare foreldrene mot søsterens roman, forklarte hun i Aftenposten 9. august. Med en så ikke-litterær begrunnelse for å skrive forventet jeg en selvrettferdig og paddeflat tekst. Så feil jeg tok! Teksten er rystende gjenkjennelig for alle som lever i nærheten av noen med dramatiserende personlighetsforstyrrelse, eller som selv har en rem av huden.
Som barn var romanens storesøster Vera familiens stjerne og den alle falt for. Som voksen blir hun deres kors å bære, en som sliter dem ut med sine stadig nye, egenskapte dramaer. Hun beskylder faren for incest og hevder at alle i familien har sviktet henne. Vera sender e-poster og krever støtte for noe de andre ikke tror har skjedd. Romanens fortellerstemme i Fri Vilje er lillesøster Nina, som i likhet med den andre søsteren Ingvild og foreldrene opplever Vera som usannferdig og grenseløs. Broren Even vingler, vet ikke, før han etter hvert faller ned på Veras side.
Drøyt ti prosent av befolkningen oppfyller kriteriene for en personlighetsforstyrrelse, ifølge Frida Gullestad Rø i artikkelen «Hva er personlighetsforstyrrelser?» på nettsidene til Norsk Psykologforening. En slik forstyrrelse innebærer vedvarende avvik fra samfunnets forventninger til alminnelig oppførsel. Kjente typer er antisosial (tidligere kalt psykopat), tvangsmessig, avhengig, paranoid, narsissist og dramatiserende. Denne siste kalles også histrionisk, og rammer kvinner i noe større grad enn menn. Samme person har gjerne flere forstyrrelser samtidig, eller anstrøk av flere. Boken Personlighet og personlighetsforstyrrelser av Svenn Torgersen er den grundigste gjennomgangen for allmennmarkedet på norsk. Årsakene er dels medfødt, noe man har funnet gjennom tvillingstudier, og dels utløst eller forsterket av miljø.
Hva som egentlig er sant, er uinteressant for histrionikeren.
Den dramatiserende personlighetsforstyrrelsen fremtrer gjerne sammen med narsissisme. Omgivelsene har ingen sjanse når de blir ufrivillige skuespillere på histrionikerens scene. For histrionikeren er en mester i nettopp iscenesettelse av seg selv, dette har hun jo ubevisst trent på, hele tiden, siden barndommen. Helga Hjorth nevner ikke diagnosen i romanen og kjenner kanskje ikke en gang terminologien. Storesøster Vera som histrioniker med narsissistiske trekk er altså ensidig min tolkning av hennes tekst.
Vera trekker alle opp på sin scene, enten det var i skolegården, i tradisjonelle familiesettinger eller ved romaner. Den gang alle i familien møttes i store middager, spant Vera det inn i en romantisk forestilling om en fargerik og omfangsrik italiensk familie. Så ble hun lei av det, og så ble det noe annet. «Vi var hennes italienske familie», skriver Helga. «Nå er vi hennes incest-familie.» Alltid noe heftig og spektakulært, noe Vera levde seg sterkt inn i og forlangte at alle andre skulle delta i. Hva som egentlig er sant er uinteressant for histrionikeren. Hennes egen energi, fantasi og påvirkningskraft vinner, også i hennes eget sinn, over mulige tørre fakta som går i andre retninger.
Lillesøster Ninas møte med Gyldendals skrivekurs er noe av det beste i boken. Den teoretiske litteraturanalysen hun lærer om, kaster lys over familiens skjebne. De to småsøstrene ble antagonistene i storesøsters drama. De måtte bli antagonister, fordi fortellingen krevde det. Alle kreftene de brukte på å lytte til og forsøke å forstå Vera, hadde vært fånyttes helt fra de første anklagene mot faren kom. For Veras motiv var bare å skape dramaet, det var hverken å finne sannheten eller å hanskes med hverdagen.
Med Fri Vilje har histrionikernes ofre fått sin roman. Pegasus kidnappet nemlig Helga Hjorth. I det hun satte seg på dikterhesten, fløy den av gårde med henne. Ikke alle partier i romanen er like gode. Men skildringen av Vera er rått god. Derfor er det likegyldig for leseren om forfatteren Vigdis Hjorth er romanens Vera. Akkurat så likegyldig som om faren til Vigdis Hjort var en incestforbryter.
Virkelighetens Helga Hjorth går over lik for å ramme forfatteren Vigdis Hjorth. Resultatet er, paradoksalt nok, også et forsvar for boka Arv og miljø. En god forfatter må nemlig være hensynsløs. En god tekst kan ikke ta noen andre hensyn enn til selve teksten.