Jeg prøver stadig å finne noen Trump-frie soner. Det er ikke lett: Som et svart hull suger han til seg all fri energi og oppmerksomhet. Men her et forsøk.
Et alternativ til å diskutere den pralende kapitalist, er å repetere en liten lekse fra en klassisk sosialist. Jeg tenker selvsagt på Karl Marx, som med skarp penn og besk ironi evnet å finne strukturelle og dynamiske forklaringer på politiske forløp.
Ta analysen av hvordan revolusjonært potensial bygges opp i arbeiderklassen. Logikken var denne: Kapitalistene drives av konkurransen på markedet. Den tvinger dem til å effektivisere og ekspandere. Dermed produserer de ikke bare varer, de produserer også proletarer. Det økende antall arbeidere trenges sammen i fabrikker, i større masser. Ikke bare endrer det samfunnets demografi – det endrer også dets psykologi. For arbeiderne kommer tett på kamerater i samme situasjon – «gutta på gølvet» blir seg sin styrke bevisst. Konkurransen presser inntektene deres ned – den jernharde lønnslov utjevner forskjeller og ensretter levekår. Og konkurransen fører til overinvesteringer og feilinvesteringer, til kriser og krakk, slik at selv luselønn blir usikker. Det utløser lokale sammenstøt, deretter samarbeid over fabrikkmurene og organisering. Dermed barker kapitalister og proletarer sammen som sammensveisede grupper, som klasser.
Slik var den store fortellingen. Ikke alle elementer i modellen holdt, så historiens gang ble en annen.
Heller ikke for Marx var dette hele historien. Det var ikke industrielle produksjonsforhold overalt, og da ble organisasjonsbetingelsene andre. For eksempel i Frankrike på hans tid. Ved februarrevolusjonen i 1848 tørnet ulike sosiale sjikt sammen, og tre år senere gjorde Napoleon III statskupp. Hans makt hvilte også på en klasse: de forgjeldede franske småbrukere – parsellbønder, som de ble kalt. De var alt annet enn trengt sammen og sammensveiset i fabrikker. De var spredt i landskapet, slik at de hverken kunne kommunisere eller organisere seg – ikke ulikt de betingelser frilansere har verden over i dag. Og Marx fortetter en hel politisk organisasjonsteori i en berømt metafor: «Parsellbøndene, den franske nasjons store masse, dannes ved addisjon av ensbenevnte størrelser, på samme måte som en sekk poteter til sammen danner en potetsekk […] De kan ikke representere seg selv, de må representeres.» Politisk fanget Napoleon III dem opp.
Gjør vi et sprang i tid og rom, havner vi et århundre senere i Norge. Primærnæringene sysselsatte de fleste kvinner. Men dernest, fra 1875 til 1946, var betalt husarbeid det vanligste kvinneyrket: i 1925 hele 25 prosent – om lag 120 000. Til sammenligning arbeidet 215 000 i industrien, de fleste menn. Hushjelpenes kår – arbeidstid, lønn, fritid – var dårlige. For de jobbet i hver sine familier, spredt fra hverandre. De hadde til felles med de franske parsellbønder at de ikke lett kunne kommunisere eller organisere seg. De kunne ikke representere seg selv, de måtte representeres. I 1948 ble det vedtatt en lov for å hjelpe hushjelpene.
De har ikke noe gulv å samles på, grunnen under dem gynger og de føler seg bitre, sinte og lurt.
Hundre år etter at Marx skrev om parsellbøndene, skrev tre norske jurister – Vilhelm Aubert, Torstein Eckhoff og Knut Sveri – en liten klassiker om hushjelploven: En lov i søkelyset. De hadde nok ikke lest Marx, og refererte ikke til ham, men nådde selv en lik konklusjon. For loven var lite kjent, ble lite fulgt, og endret i liten grad praksis for uregulert arbeidstid, muntlige arbeidsavtaler og ulønnet overtid. Hushjelpene fikk en lov, men arbeidsgiverne og myndighetene håndhevet den ikke – den fungerte symbolsk. I 1948 som i 1848: Arbeidsforholdene skapte organisasjonsbetingelsene; strukturen utløste den samme logikk.
Industrialiseringen er ikke enveiskjørt. I mange land stenger nå fabrikkporter, lokalsamfunn fragmenteres og fagforeninger desimeres. Jobber flyttes mens arbeidsledige blir. De materielle vilkårene for kollektiv handling reduseres når arbeidere isoleres. Som løsrevne enkeltpersoner kan de ikke representere seg selv – men de kan mobiliseres av «sterke menn» som vil oppkaste seg til deres representanter.
Tidens utgave av parsellbøndene kalles nå prekariatet: De er uten fast kobling til arbeidsmarkedet, har utrygg inntekt, usikre velferdsgoder. De har ikke noe gulv å samles på, grunnen under dem gynger og de føler seg bitre, sinte og lurt.
Når populistiske politikere ser dem, lover å snu utviklingen og igjen gjøre dem til herrer i eget liv, har det appell. Og nå kan de nås av nye medier – av skjermen og mobilen.
Så klarte jeg ikke å unngå Trump allikevel.