Leena Peltonen het hun, den glamorøse stjernen på genetikkens himmel, som døde altfor ung i 2010. Hun var professor i Finland og i USA, og publiserte hundrevis av vitenskapelige artikler. Hun var målrettet, fryktløs og sjenerøs, og fikk forskere i mange land med seg på vidløftige studier. På listen av ting jeg beundret henne for, finnes også dette: Hun gikk alltid med elegante, høyhælte, spisse sko. Likevel beveget hun seg med en selvfølge og letthet jeg aldri kunne fatte. Jeg hadde tenkt å spørre henne om skoene; hvordan hun fikk det til, hva de betød for henne, og om hun hadde lyst til å sparke dem av seg under bordet i løpet av middagene, mens hun foreleste. Men jeg fikk aldri spurt.
Nå lurer jeg på dette med høyhælte, spisse sko. Hvordan erobret de en så stor og spesiell rolle i kvinners liv – og hvordan klarer de å beholde grepet om føttene våre? Det er knapt mulig å finne et bilde av en kvinne som gjør karriere uten at de høye hælene kommer til syne. Da VG avbildet de 11 mektigste kvinnene i Norge på kvinnedagen, viste samtlige seg i høye hæler, og de fleste i sko som spisser seg om forfoten og tærne. En sjelden gang utsettes skoene med de høyeste og tynneste hælene for kritikk. Som tidligere denne uken, da Melania Trump gikk om bord i Air Force One som skulle fly henne til ofrene for orkanen Harvey og flommen i Texas. «Melania Trump, Off to Texas, Finds Herself on Thin Heels», skrev New York Times som spanderte en artikkel på presidentfruens fottøy. Pumps får gjerne gå i fred, men Nicola Thorp mistet jobben i et finanshus i London da hun stilte i helt flate sko.
Det er knapt mulig å finne et bilde av en kvinne som gjør karriere uten at de høye hælene kommer til syne.
For min egen del har jeg aldri prøvd meg seriøst på spisse sko og høye hæler. I mitt skap står to gamle par med høye, men tykke og brede hæler. Synet av skoene fremkaller minner, men virkeligheten er at de bare står der. Ikke fordi jeg ville det slik, bare fordi det ble slik. Tanken på å ha dem på en dag på jobb eller fest, er fjern. Når jeg må ha sko på føttene, skal de i hvert fall ikke hindre meg i å krølle tærne, løpe min vei eller gå noen mil til fots. Selv om jeg kan se lengselsfullt etter både skoene og kvinnene som mestrer dem, fremstår spisse høyhælte sko liksom underlige. De skal løfte oss, men i virkeligheten tror jeg de stjeler både frihet og helse.
Denne underliggjøringen og fysiske motviljen mot spisse høyhælte sko er verken moralsk eller vitenskapelig basert. Det er nysgjerrighet, følelser og innrømmelser: Det handler mest om fysiske smerter. Smerter i føttene – disse mirakuløse, kompliserte, kroppsdelene – og i knærne, hoftene, og ryggsøylen. Hvor mange kvinner går i sko som gjør vondt etter noen minutter, timer eller år? Hvordan har skovanene våre endret seg de siste tiårene? Spiller skoene en rolle for hvor mye vi beveger oss i dagliglivet, for kroppsvekt, muskler og skjelett, sykemeldinger og uførhet? Jeg vet ikke. Har vi ikke spurt om sko i de store helseundersøkelsene i Norge? Vi har visst ikke det. Finnes det god forskning om sko? Etter noen enkle søk i den vitenskapelige litteraturen virker det ikke lovende, men her håper jeg fremdeles på hjelp og korreksjon. Sko later til å ha en beskjeden plass i helseforskningen selv om rapporten «Healthy Feet» fra Harvard Medical School beskriver skadene vi får av trange sko og høye hæler, men dessverre uten å referere forskning som underbygger dette. Så selvfølgelige er pumps og stiletter. Så åpenbare er skadevirkningene. Likevel må jeg tilstå at det er flaut å være den som peker på de spisse høyhælte og spør: Kan det hende at jeg ikke er alene om å få vondt bare ved tanken? Kan det tenkes at vi er forledet til å oppleve dem som så vakre og viktige? Kan det tenkes at slike sko er nærmere i slekt med jernkorsett, kyskhetsbelter og innsnøringen av føttene til kinesiske overklassekvinner enn vi vil innrømme? Og hvorfor er det (nesten) ingen helseforskere som er opptatt av fottøy? Oppfatningene av skjønnhet og helse endrer seg kontinuerlig. Kanskje er tiden inne for de lave skoenes gullalder? Det kan hende jeg spør på vegne av vanvittig mange.