Hvor stor makt har Stortinget? Svaret er: Det kommer an på – både makten til og interessen for Stortinget har variert. Så hvor er vi nå?
Det norske Stortinget ble skåret etter en fransk lest. Århundrers bitre erfaringer var at statens makt kunne brukes mot borgerne. I 1748 foreslo Montesquieu at borgernes frihet kunne skjermes ved å legge statens ulike funksjoner til ulike institusjoner: lovgivning til et parlament, iverksetting til en regjering og etterprøving til domstoler.
Men denne tredelingen av makten kunne føre til mindre folkelig innvirkning. Så i flere land arbeidet man for at parlamentet måtte ha forrang og få en form for kontroll over regjeringen. I andre halvdel av 1800-tallet ble i Norge denne striden ført under Johan Sverdrups parole: «All makt i denne sal». I 1884 ble det som kalles «parlamentarisme» knesatt: at regjeringen skulle utgå fra eller i det minste ha støtte hos et flertall i Stortinget.
I Norge førte flyttingen av makt til Stortinget til en nyorganisering av utenomparlamentarisk makt: partier ble etablert for å vinne makt over Stortinget.
Det paradoksale er dette: når en regjering har flertall i Stortinget, taper Stortinget makt: makten glir gjennom Stortinget til partiene. Ved mindretallsregjeringer får Stortinget mer å si – da kan et flertall der endre regjeringens forslag til både lover og budsjetter.
Sylvi Listhaug og Trond Giske har ikke bare talent – de har tid!
Også andre forhold har redusert Stortingets makt. Den «fjerde statsmakt», mediene, fungerer annerledes enn før. Partiavisene refererte debattene i Stortinget. Nå har mediene tatt regien og debattene ut av Stortinget, til programmer som Politisk kvarter. Debatter etterpå i Stortinget kan virke som en blass reprise. Så Stortinget har prøvd å røve Tante Sofie tilbake med for eksempel åpne høringer og «spontanspørretimer».
Erna Solberg har innført en ny form for parlamentarisme. Erna-parlamentarismen består i at koalisjonspartiene får drive opposisjonspolitikk fra regjeringsposisjon – Fremskrittspartiet i Stortinget kan hevde et annet syn enn regjeringen det er med i.
Samtidig har Solberg prøvd å styre som om hun hadde flertall i Stortinget. To nesestyvere har lært henne noe annet. I Thommessen-saken, da stortingspresidenten trakk seg etter mistillit i Stortinget – det har aldri skjedd før. Og i Listhaug-saken, der Solberg ble satt på plass og måtte la statsråden gå. Vel kan Sylvi Listhaug si hva hun vil – også i nye medier. Men hun kan ikke si hva hun vil hvis hun vil være statsråd.
Nå vil interessen for Stortinget øke. To politikere er satt i skammekroken der: Sylvi Listhaug og Trond Giske. De har mye felles:
Begge er i en selvforskyldt situasjon. Begge er ambisiøse. Begge har tapt ære de vil gjenvinne. Begge har høner å plukke. Begge ser seg selv som et politisk prosjekt. Begge har følgere som støtter dem fordi det fremmer deres egne utsikter. Begge evner å fremstå som noe annet enn de er: Listhaug som en from kristen og ikke en kynisk korsbærer, Giske er mer pianist enn proletar. Begge provoserer og polariserer. Begge er fristilt: utenfor regjeringen kan Listhaug si hva hun vil uten å risikere mistillit, utenfor AP-ledelsen kan Giske utfordre den. Begge polemiserer på måter som tiltrekker seg mediene – journalister søker alltid etter sprekker de kan utvide. Og: Begge har ikke bare talent – de har tid!
De som kan uroes og må se seg over skulderen, er Erna og Jonas. Erna har mindre styr på Sylvi når hun er i Stortinget. Jonas har mindre styr på Trond når han er utenfor ledelsen. Både Erna og Jonas kan møte hvert sitt «annet sentrum» med base i Stortinget. De kan komme til å sanne det president Lyndon B. Johnson sa om FBI-sjefen J. Edgar Hoover: «Det er sannsynligvis bedre å ha ham inne i teltet pissende ut, enn utenfor teltet pissende inn.»
Svekkes regjeringssjefens og partilederens autoritet, styrkes interessen for det som skjer i Stortinget. Satser Sylvi og Trond på å kontre hverandre, vil alle se på duellene. Følg med!