NOU 2018:7 er ute på høring. «Ny lov om offisiell statistikk og Statistisk sentralbyrå» har allerede fått stor oppmerksomhet, ikke minst før den ble publisert. Ett av de sentrale spørsmålene er: Bør SSB fortsatt drive forskning og analyse? Utvalgets svar er ja. Det vil også være Folkehelseinstituttets svar når vi avgir høringssvar. Men kanskje blir vårt svar noe mer entusiastisk enn utvalgets. For hvordan skal man få en god og effektiv stat som bidrar til målet om et bærekraftig velferdssamfunn, om ikke også staten skal drive egen forskning?
Sett fra mitt utkikkspunkt i Folkehelseinstituttet er rammeverket til SSB noe Norge kan være stolt av. Ikke bare statistikkproduksjonen, men også forskning og analyse er forankret i en lov som skal sikre uavhengighet, kapasitet og kompetanse. Man kan diskutere om etterlevelsen kan bli bedre, men et slikt utgangspunkt er sterkt.
Statlige myndigheter må ta hovedansvaret for forskning og analyse som må være uavhengig av næringsinteresser eller andre interesser.
SSB har i motsetning til de fleste andre lands statistiske sentralbyråer drevet forskning siden 1800-tallet, og Forskningsavdelingen ble opprettet allerede i 1950. Dagens statistikklov fra 1989 ga forskningsvirksomheten i SSB et juridisk grunnlag. I et eget kapittel vurderer utvalget om det fortsatt skal være en lovpålagt oppgave for SSB å benytte statistikken til analyse og forskning, og ser spesielt på hvorvidt forskning og analyse bør legges til et eget institutt utenfor SSB. SSB må drive forskning som understøtter statistikkproduksjonen, metodeutvikling vil bli stadig viktigere, ny teknologi og samfunnsendringer tilsier at SSB må ha høy kompetanse og drive egen forskning og statistikknære analyser, skriver utvalget. I tillegg driver SSB forsknings- og analysevirksomhet som ofte gir kunnskapsstøtte til offentlig politikk, særlig økonomisk politikk. Etter en grundig drøfting av fordeler og ulemper ved å organisere forskningen i SSB snarere enn i et eget institutt, kommer utvalget frem til at også denne forskningen bør utvikles videre i SSB og forankres i lov. Dermed vil SSB fortsatt være både landets sentrale statistikkmyndighet, og det norske utredningsinstituttet.
Forskning og innovasjon blir stadig viktigere for næringslivet, og for offentlige og private tjenester. Også statlige myndigheter bør ta i bruk forskning og innovasjon i enda større grad og mer systematisk, samtidig som forskningens uavhengighet og kvalitet sikres. Viljen er til stede, men kanskje bør rollene og det juridiske grunnlaget også for andre statlige kunnskapsorganisasjoner avklares og moderniseres? Enten man ønsker en stor eller en liten stat, vil jeg tro man ønsker en kunnskapsbasert og effektiv stat. Derfor er det andre lands statistiske sentralbyråer som vil få økende problemer hvis de må fortsette som i dag, uten forskning og analyse. For hvordan kan man med økende krav til kunnskap drive statistikkproduksjon uten forskning? Og hvordan kan man gjøre det uten å kunne rekruttere og beholde de flinkeste forskerne?
Historisk har det vært enkelt for SSB å rekruttere gode kandidater, ofte de beste. Forskningsvirksomheten er avgjørende for dette. Næringslivet og samfunnet har økende forsknings- og analysebehov som andre enn SSB og kunnskapsorganisasjoner i staten er de sentrale leverandørene av. Men statlige myndigheter må ta hovedansvaret for forskning og analyse som må være uavhengig av næringsinteresser eller andre interesser. Særlig må statlige myndigheter være gode – helst glimrende – når de skal bestille forskning. Også her kan assistanse fra egne kunnskapsorganisasjoner være nyttig.
Statistikklovutvalget avgrenser seg til sitt mandat. Men vi andre kan lese inn et anslag til en større diskusjon om forskning og innovasjon som virkemiddel i staten. Både for et bærekraftig velferdssamfunn, men også mer spesifikt for å utvikle en bedre og mer effektiv stat, med bedre beslutningsgrunnlag, ledelse og forvaltning.