Påfyll

Vi trenger et system for kunnskap om barnehager og skoler, skriver Camilla Stoltenberg.

I 1997 ble seksårsreformen innført, og siden har så godt som alle barn begynt på skolen det året de fyller seks. I 2000 hadde drøyt 27 prosent av ettåringene plass i barnehage, i 2016 nesten 72 prosent. I årene 2008–2013 hadde 4,3 prosent av gutter og 1,7 prosent av jenter i alderen 6–17 år en ADHD-diagnose. Fra 2007 til 2015 tidoblet salget av smarttelefoner seg globalt, og i dag er det knapt en elev i videregående skole uten. Vet vi hvordan dette påvirker barnas læring, helse og livsløp? Vet vi om noe av det henger sammen? Egentlig ikke.

Hver dag er rundt 300 000 barn i barnehagen og 750 000 elever og lærlinger i skolen og på læreplassene sine. Hvert år bruker samfunnet rundt 150 milliarder kroner av fellesskapets midler på barnehager og skoler. Store og kostbare reformer er gjennomført de siste tiårene, men det er overraskende vanskelig å finne robust kunnskap om hvordan de har virket.

Mangelen på opplysninger om norsk grunnskole ble påpekt av OECD i 1989, og både før og senere har andre pekt på det samme. Også i Stoltenbergutvalgets NOU 2019:3 var vi opptatt av dette. Kunnskapsgrunnlaget er for svakt. Det er neppe forskernes skyld. Vi tror det er mangler i systemet. Derfor foreslår vi å utvikle et kunnskapssystem for barnehagen og skolen.

Vi anbefaler blant annet et nasjonalt register for forløpsdata for barnehage og grunnopplæring, med enkel informasjon om hvilken skole og barnehage barna går i, når barna begynner på skolen og om de mottar spesialundervisning. Den informasjonen finnes ikke på nasjonalt nivå i dag.

Videre ønsker utvalget forskningsbasert kartlegging av barns utvikling ved fire- og seksårsalderen, og å erstatte Elevundersøkelsen med en kortere, forskningsbasert undersøkelse. Samtidig mener vi at det kan gi sikrere personvern og medvirkning enn i dag.

Vårt mål er å øke kvaliteten og nytteverdien av dataene som samles inn, og dermed redusere antall tester, kartlegginger og så videre. Det mener vi vil bli resultatet dersom man får felles kvalitetsdata for hele landet, som også er personvernvennlige og tilgjengelige for den som er registrert – og for dem som har rett og plikt til å bruke dem.

I dag foregår de fleste utprøvingene med «halvt lukkede øyne», uten at vi får vite hvordan de virker.

Hvorfor er det så vanskelig å få et godt kunnskapsgrunnlag når det finnes så mye forskning? Noen åpenbare grunner, er at det ofte ikke finnes data, at data er utilgjengelige, at studiene ikke er store nok, at de ikke varer lenge nok, at det er krevende for deltagerne å være med og at man ikke tester tiltak systematisk før de innføres.

Den fulle virkningen av endringer i barnehager og skoler folder seg ut gjennom hele livsløp. Derfor tar det tid å finne ut hvordan en reform eller en trend virker, altfor lang tid for et enkelt prosjekt.

Statlige og kommunale reformer i barnehager og skoler skal være forsvarlige og virksomme, og den samfunnsmessige nytten skal være større enn kostnadene. Samtidig vil selv de beste tiltak ha utilsiktede virkninger, både positive og negative, og noen av disse kan være alvorlige. Det er en sterk grunn til å sørge for at tiltaket kan følges opp, evalueres vitenskapelig og justeres i tide. Det er uetisk å iverksette og videreføre tiltak uten å vite om de forbedrer eller forverrer barn og unges læring og liv – ikke bare i dag, men gjennom livsløpet.

Behovet for et bedre kunnskapssystem gjelder ikke bare barnehager og skoler. Høyere forventninger, nye muligheter og strammere budsjetter fordrer en velferdsstat som benytter kunnskap klokt og effektivt. Det krever data og avanserte analyser, og større forståelse for risikoen ved ikke å vite, sammenlignet med forpliktelsen ved å vite. Utvikling skjer ved å prøve ut nye tilnærminger. I dag foregår de fleste utprøvingene med «halvt lukkede øyne», uten at vi får vite hvordan de virker.

Mer fra Påfyll