Påfyll

Frp kunne spørre seg om det dårlige valgresultatet skyldes en «snik-sivilisering» av partiet, skriver Grete Brochmann.

Mange av oss liker håndtrykket som hilseform. Det er en slags funksjonell mellomting mellom klein eller vilkårlig klemming og diverse former for nikk eller ikke-hilsing. Det er passelig hyggelig, likebehandlende og formelt anerkjennende – et godt åpningsritual i møter, samtaler og i sosialt lag. Men håndtrykket har vært for nedadgående de senere årene. Det har skjedd en avformalisering av hilsing, som også har ført med seg en ekspanderende fornavns-kultur. Poenget her er ikke å sukke over forfallet, men å påpeke det ironiske ved at håndtrykket under valgkampen fikk nærmest ikonisk status som kulturmarkør; det nærmeste man kommer grensen for det akseptable avvik i det flerkulturelle Norge: No nonsense. Slik gjør vi det hos oss.

Foranledningen var Kronprinsens besøk i den terrorrammede Al Noor-moskeen i Bærum, der styremedlem i Islamsk Råd Norge, Zeliha Acar, avviste den utstrakte hånden til den kongelige besøkende. Acar kan virkelig ikke beskyldes for hverken opportunisme eller servilitet i sin tilnærming. Et sjeldent etikettebrudd. Dette er dypfølt, ingen tvil om det.

Men hvor viktig er hendelsen i politisk forstand – og hvor viktig bør den være?

Mange av oss synes håndtrykksfeiden er av de mindre viktige i den store sammenhengen, men at det er dårlig stil å ikke ville hilse på folk av det motsatte kjønn. Først og fremst er det kjedelig for hilsenekteren selv. Man skulle tro det er pinlig å stadig stille folk i forlegenhet, at det er ubehagelig å gjøre seg så markert annerledes i personlige møter. Og det er dumt at håndtrykket, som ennå kan betraktes som smøreolje i sosiale situasjoner, blir en kilde til offentlig konflikt, med den sedvanlige runddansen om hvem som skal lastes: de «arkaiske nykommerne» eller den «intolerante majoriteten».

Det meste som handler om innvandring gjøres viktig av enkeltaktører og partier når man tror det er gevinst å hente. Frp trengte oksygen sent i valgkampen, og Siv Jensen børstet til og med støvet av sitt ti år gamle begrep «snikislamisering». Det fikk, ganske forutsigbart, andre partier til å bite på kroken. Til og med statsministeren tok ganske kraftig avstand fra sine regjeringskolleger for begrepsbruken.

Det meste som handler om innvandring gjøres viktig av enkeltaktører og partier når man tror det er gevinst å hente.

Nå som valget er over, kan vi konstatere at denne vippen mot slutten av kampanjen neppe brakte de store utslag. Men begrepet «snikislamisering», som spiller på en reell uro i deler av befolkningen, vil høyst sannsynlig dukke opp fra tid til annen – som et trumfkort Frp trekker når det røyner på. Hvis vi trekker fra den høyst bevisste bruken av «islamiserings» – signalet, er jeg mer interessert i forstavelsen «snik».

Frp har helt rett i at en hel rekke samfunnsforhold «snikendres», hvis man med det mener at forandringen skjer umerkelig, uintendert og uten tydelige aktører involvert. Slike endringer unnslipper valgkamp-plakatene og stemmesedlene. Når det gjelder den snart 50-årige utviklingen av Norge som innvandringsland, har mange endringer «bare skjedd» i små steg, blott og bart i kraft av at befolkningen er blitt mer sammensatt. Gatebildet i de store byene er endret, restauranttilbudet er formidabelt for dem som kan betale, nye religiøse uttrykk får passere i arbeidslivet og i skolen, navnefloraen er radikalt utvidet osv.

Men vi kunne like gjerne snakke om «snikIphoneifisering», «snikanglifisering» og «snikbrutalisering» av ordskiftet, som også er sterkt kultur-endrende fenomener, med konsekvenser vi ikke overskuer. Frp selv kunne spørre seg om det dårlige valgresultatet skyldes en «snik-sivilisering» av partiet i regjeringsposisjon, noe som også ville forklare behovet for opphenting av gammelt slagg.

Jeg tror utfallet av årets lokalvalg på mange måter kan tolkes som en reaksjon på «snikprosesser» i samfunnsutviklingen. Avmektigheten som oppstår når folk føler de ikke blir hørt. At de ikke har reell innflytelse. At ting «bare skjer», og at de skjer fort. Fremover får vi se om valgresultatets rødt, grønt og lokalt gir grunn til større sinnsro.

Mer fra Påfyll