Kjære Gastronomen. I kantinen på jobben har de nachochips i salatbaren. Problemet er at jeg har en kollega som misbruker dette tilbudet på det groveste. Han putter nemlig nachochips på absolutt alt han spiser! På den greske salaten, i blomkålsuppa, på ost- og skinkebaguetten og rødcurrien fra Thailand. Jeg får rett og slett vondt i hodet hver gang jeg hører det knase fra munnen hans rundt lunsjbordet. Dette fordi jeg føler han ødelegger rettene med den «meksikansk-amerikanske» chipsen. Jeg vet at det ikke er pent å kommentere folks matvaner, så hvordan kan jeg få ham til å velge sine nachochips-retter med omhu? Eller burde jeg bare bite overforbruket i meg? PS: Her om dagen hadde han også chilinøtter på torsken.
Hilsen Nacho-nazi
Kjære Nacho-nazi. Det er ingen tvil om at du har en kollega med svært dårlig smak. Mens virkeligheten er at ingenting blir bedre av nachochips, lider han tydeligvis av den eksentriske vrangforestillingen at alt blir bedre med nachochips.
Nachochips fortjener et eget kapittel i historien om «etnisk mat» som er blitt adoptert av matvareindustrien. De skal minne om meksikansk mat, en slags potetgullutgave av maistortilla. Første omtale av fenomenet er fra en kokebok ved navn A Taste of Texas fra 1950.
Fordi disse nachochipsene er så lite autentiske, er det lett å se ned på dem. Det er mat for folk som ikke interesserer seg for mat, som ikke ser tusen år med historie i en rett, ikke leter etter rettens opprinnelse og essens, som kanskje ikke vet at de beste tortillaene er laget på mais som er nixtamalisert. Nachos er for folk som aldri har vært i Mexico og heller ikke har noen planer om å reise dit.
Hva!? Vet du ikke hva nixtamalisering er? Slå det opp! Eller? Hvor nøye er det, egentlig? Er det ikke kantinemat vi snakker om? Hvis kantinen på jobben deres er noenlunde lik kantinene på de fleste andre arbeidsplasser, er den ingen høyborg for god smak og autentisk matkultur. I de fleste kantiner jeg har spist, er pastaen overkokt. Når det serveres tomatsuppe, smaker den som posesuppe, selv når den er laget fra bunnen. Vurderer du å klage til kokken når det serveres carbonara med fløte og bacon, ikke pecorino og guanciale? Sier du fra om det umulige ved å servere «chili con carne uten kjøtt» når dette dukker opp på menyen? Neppe. Selv om kantineselskapet lever av deg som kunde og kokken er betalt for å lage mat til deg, og begge sikkert ville ha glede eller nytte av en tilbakemelding og tips fra engasjerte gjester.
Hvis du ikke gjør noe nummer ut av slikt, som vitterlig angår deg, hvorfor hisser du deg opp om hva din kollega spiser? Du trenger jo ikke «bite i deg» noen av hans nachochips. Alt du behøver å gjøre, er å la ham spise dem i fred.
Klarer du likevel ikke å la være å engasjere deg, anbefaler jeg å forsøke å forstå ham: For de fleste er et kantinemåltid en kjedelig opplevelse. Og det blir ikke bedre av at man må spise samme sted hver dag. Når forskere har sett på hva som skjer i hjernen når vi spiser intetsigende mat – som kantineutgaven av blomkålsuppe eller baguette med skinkepålegg – ser man at utslagene i hjernen blir svakere og svakere for hver bit. Vi kjeder oss.
Ved å legge inn elementer som skaper bråk, ulike konsistenser og kontraster, våkner vi opp. Det er derfor man ofte har krutonger i tomatsuppe. Din kollega har, på sin uvanlige måte, funnet en strategi for å gjøre lunsjen mindre kjedelig, rett og slett. Sin versjon av krutonger.
Og på meg kan det virke som om du har gjort noe av det samme. Du slipper unna kantinemåltidets monotoni ved å la irritasjonen over noe du slett ikke har noe med, vokse og vokse. Lik kjerringa som sitter ved kjøkkenvinduet, klar til å irritere seg over noe naboene gjør galt, får du med deg hvert knas fra din kollegas nachochipsspisende munn. Vel, hvis det funker for deg, må du gjerne fortsette. Alt er som det skal være.
PS: Chilinøtter er en annen sak. Chilinøtter er bare ren ondskap.