Påfyll

Rundt forvaltningen har det lagt seg et stort fettlag av konsulenter.

Aldri har så mange jobbet i statsforvaltningen. Aldri har det vært forsket så mye på den. Men er den like god som før?

År 1900 var antallet ansatte i departementene 357. Det vi kaller «embetsmannsstaten» favnet da bare et par tusen. I fjor jobbet om lag 600 i Kunnskapsdepartementet og Utdanningsdirektoratet alene. Samlet var 22 000 ansatt i et departement eller et direktorat. Og veksten fortsetter: På de tre årene etter at Frp varslet «krig mot byråkratiet», er det blitt et tusen flere sentrale byråkrater.

Da skulle man tro det var mannskap nok til å løse oppgavene med kraft og kvalitet. For norsk forvaltning skårer høyt på Max Webers kriterier for et rasjonelt byråkrati. Departementene er fagmyndigheter bemannet med spesialister. De behandler saker profesjonelt, nøytralt og upersonlig etter lover og regler. Beslutningene dokumenteres og etterprøves. Myndighet er organisert i et hierarki av posisjoner der avansement baseres på kvalifikasjoner.

Men rundt forvaltningen har det lagt seg et stort fettlag av konsulenter. Riksrevisjonen rapporterer at det i 2016 ble brukt om lag tolv milliarder kroner på dem (Kulturdepartementets budsjett var på tretten milliarder). Noen eksempler:

• I 2014 betalte UD et nystartet konsulentselskap om lag 35 millioner i 2014 – for et oppdrag. Overskuddet var over 9 millioner. De to eierne tok ut 6 millioner i utbytte.

• 100 millioner ble brukt på konsulenter da jernbanen ble privatisert – utvikling av nytt navn og logo alene kostet over en halv million.

• Rådyre konsulenter er en gjenganger ved svære – og ofte mislykkede IT-satsinger.

Man skulle tro det var mannskap nok til å løse oppgavene med kraft og kvalitet.

Et annet aktuelt eksempel er den nye «Overordnede del» for skolens oppgaver og mål, som Kunnskapsdepartementet la frem i mars. Arbeidet har tatt tre år. Til sammenlikning ble Grunnloven av 1814 utarbeidet på 40 dager. Når jeg vil karakterisere resultatet som begredelig, må det følges av opplysningen om at jeg var en engasjert utdanningsminister da det gjeldende retningsgivende dokument, «Den generelle del av læreplanen», ble utarbeidet i 1993.

Tematisk er det nye dokumentet rotet, stilistisk er det knotet. Utdanningsforbundets leder Steffen Handal kaller det byråkratisk, og sier at det ikke motiverer til bruk i det daglige. Lederen i Lektorlaget, Rita Helgesen, sier at departementet bør søke språklig hjelp fra forfattere, retorikere og filosofer. Det departementet som mer enn noe annet skulle presentere et skoleeksempel, trenger altså førstehjelp i norsk. Utdanningsdirektoratets skrifter kunne trenge det samme.

Kan kvaliteten på departementenes arbeid ha avtatt, til tross for at Weber ville rangere norsk byråkrati høyt og den enkelte medarbeider er godt skolert?

Det er selvsagt forskjeller mellom departementene. Men tar vi kvalitetsfall som nullhypotese, kan vi søke noen mulige forklaringer:

• Forvaltningens kompetanse er like høy som før, men oppgavene er blitt mer komplekse. Da blir løsningene dårligere.

• Når antallet ansatte i departementene øker, må man grave dypere i fordelingen av talent. Dermed synker gjennomsnittet.

• Når både antallet folk og administrative enheter vokser, kreves mer intern koordinering. Toppene i hierarkiene må bruke mer tid på hverandre og på underordnede. Det blir mindre tid til substansen i beslutningene.

• Når man ikke rekker over oppgavene, hyrer man konsulenter. Siden de betales bedre enn egne ansatte, søker de mer talentfulle seg ut av departementet: de vil gjøre det samme, men tjene mer. Avgangen svekker kompetansen internt – også til å bedømme konsulentarbeid.

• Alt dette virker til at de underordnede, med mindre erfaring og skjønn, må gjøre en større del av jobben. De som vet og kan minst, får i praksis mer ansvar.

• De unge og uerfarne er mer henfalne til sine læremestre ved universitetene. Guruene der, som norskfagets tekstualister, er dårlige forbilder. De er stinne av sjargong, kan alt om sjangre, men kan ikke å formulere en slående setning. De overordnede i departementet, som ikke kjenner den nye latin, tar den for god akademisk fisk.

• Universitetenes arbeidsform overtas av departementene: å arrangere seminarer, symposier og workshops. Der kan guruer presentere edle tanker, som yngre departementsansatte kan kopiere. De overordnede kan så ta æren for jobber de ikke har gjort, og unndra seg ansvar om det blir kritikk – som kan møtes ved å hyre nye konsulenter eller guruer.

Som det heter: Her trengs mer forskning!

Mer fra Påfyll