Kjære Estetiker
Det hender fortsatt at jeg ser de grå og rosa boblejakkene som ble brukt under OL på Lillehammer i 1994. Når det skjer, tenker jeg at de sikkert er fine suvenirer for dem som var med den gangen – men også at de ikke blitt noe finere med årene. Hva er meningen med OL-klær? Hvordan vurderer Estetikeren årets norske OL-genser fra Dale, «Olympic passion»? Og hvordan vil den bli husket?
Hilsen Mariusgenser
Kjære Mariusgenser
La meg begynne med å si at jeg var del av den gule OL-ringen, altså en av mange små korister utkledd som medlemmer av Muppetshow, under OL-åpningen på Lillehammer i 1994. Dermed hadde jeg ekstra godt utsyn både til de grå og rosa østblokk-boblejakkene, og alt som hadde med pins, piktogrammer og hjemmestrikkede OL-gensere å gjøre. Du og du, det var tider.
Men så var det meningen med det hele. Og det er tre ting: å skape visuell enhet, nasjonal stolthet og et tidsriktig uttrykk for sportslig prestasjon. Det betyr at både representasjons-, fritids- og utøverdrakter må være grafisk formsikre, symbolsk korrekte og teknisk uovertrufne. Når vi snakker om Norge, betyr det også at noen av produktene, så som Dales tradisjonsrike vinter-OL-genser – det vi kan kalle et nasjonalromantisk kose- representasjonsplagg – ikke bare må kunne kjøpes, men strikkes selv, for å øke folks fornemmelse av å delta. Som du sier, en suvenirlogikk. Så er spørsmålet: oppfyller årets Dale-genser OL-plaggets krav? Får man lyst til å strikke seg en «Olympic passion» for å koble seg på den olympiske ånd og den norske vinnerspiriten?
Det korte svaret er nei, og i tillegg til å bare si noe om dét, har jeg lyst til å ta en liten kikk på hele Pyeongchang-brudekisten den norske OL-troppen reiste ned med, og stille et retorisk spørsmål: Er det en slående visuell enhet mellom selve åpningsseremonidrakten (bukse, jakke og ørevarmere), langrenns- og skøyteløpernes bodysuits og «Olympic passion» utover bruken av rødt hvitt og blått?
Nei, påfallende lite. Jeg vet at det ikke er tradisjon for at ulike grener har samme mønstre på draktene sine, men er det ikke corny at langrenn kjører en nøytral flagg-feiring med kledelige konnotasjoner til 70-tallet, skøyteløperne en mønstring som minner om bakgrunnen i Dagsrevyen, mens innmarsj-antrekket ligner alpinutstyr for grunnskoleelever – billig, konformt og lett å få øye på for en stresset lærer med mange unger i bakken? Jo, jeg synes det.
På den annen side er det mindre merkelig når man får høre at det er den bunnsolide og estetisk radmagre kjeden Dressmann og den fabelaktig uoppfinnsomme Line of Oslo, som er blitt valgt ut til å lage representasjonsklærne. Norske merker er selvsagt flott, men hva med å alliere seg med et superkommersielt, men trendorientert merke som gjør både dame og herre istedenfor? Tom Wood istedenfor Line of Oslo og Dressmann?
Og så var det den olympiske lidenskapen: for meg er det «Olympic passion» som slår den lengste spikeren ned i den allerede trauste og sprikende utstyrskista: En rad anvendelige selburoser over et dryss med pikselert OL-snø, med bleke aner tilbake til 1994. Det er ikke det at den er direkte stygg eller uanvendelig, men at den er så grenseløst nøytral og hjerteskjærende uoppfinnsom. Dale er en sterk tradisjonsbedrift som har klart å holde koken inn i den norske post-industrien (ære være det!) men også her er det på tide med et oppdatert formspråk, både hva strikkmønstre og presentasjon angår: noe mer blondt, vestkantposht og blendahvitt skal du lete lenge etter.
Helt greit at de ble tatt for doping, litt trist med de blå genserne med hvite OL-ringer og en elegant fakkel.
Alt i alt sier den norske OL-garderoben «Norge, jovialitet, traust tradisjon og helt greie ambisjoner», i stedet for «Norge, progresjon, kulturelt overskudd og sportslig overtak». Det er klart det er mange hensyn å ta. Kulde, flaggfarger og funksjonalitet, men tenk på dette: uskjønne sponsorklistremerker og startnummer til side – bodysuiten er et rimelig godt lerret å bleke for en designer med grafisk sans og sportshistorisk kunnskap, og behagelige representasjons- og fritidsklær må ikke være bekymringsfullt barnslige og/eller stokk konservative selv om OL-deltagerne er mer opptatt av å presse kropps- heller en klesgrensene. Tenk bare på hvor mye attraktivt det henger rundt om i sportsbutikkene nå om dagen, og ikke minst på hvor sportsorientert moten generelt er. Ta en tur på Stress eller XXL og kjenn en fornyet forbauselse over hvor uinspirert det norske OL-tøyet fremstår, og hvor lite du kunne tenke deg å dra til Tryvann – eller på afterski – i dette her.
Og innmarsjklærne – må de tenkes som flerbruks varmedresser? Skal utøverne leke i snøen etterpå, eller kunne vi i disse dager produsert noen rå boblekåper, noen lettvekt-vester og merinoleggings som folk nettopp hadde blitt sugne på å kopiere? Ta for eksempel en kikk på plaggene til den russiske delegasjonen. Før de ble nektet å dra, altså. Der er det noen som har tenkt mer i retning allment attraktivt. Helt greit at de ble tatt for doping, litt trist med de blå genserne med hvite OL-ringer og en elegant fakkel. Det blir vel feil å bestille seg en sånn til å ha på gymmen, men rent ukulturelt sett hadde det vært noe.
Til slutt må vi snakke litt om OL på Lillehammer. Man kan si mye om 94-looken i ettertid, men det designteamet fikk til, var å treffe samtidens store nasjonalromantiske Morgedals-bølge, generelle sans for messingstaker og kubbestoler og den tekniske fremtidstroen: vadmelsnikkers og glassfiberski, gøyale rallarhatter og en ny, spennende ting kalt internett. Med andre ord: boblejakkene viste fremtidsrettede, teknisk avanserte termokvaliteter med isroser i cutting edge datagrafikkstil, (de var dessuten dødsvarme, sa folk, og så kan man heller humre over fargevalget), de blå vadmels-representasjonsdraktene viste nasjonal stolthet i form av oppdaterte folkedrakter, Dales ullgenser fremsto som så troverdig gammeldags at den ble oppfattet som en glemt klassiker, (ifølge Dale har aldri noen OL-genser solgt så godt som denne), mens utøverdraktene som vanlig gikk i rødt og blått, med hvit treskurd nedover Dæhlies dirrende lår og stakende armer. Vi hadde ambisjoner, for fasan! Og, vi klarte å skape et allsidig, men helhetlig design som uttrykte ambisjonen visuelt. Og det er ikke til å undres over: på vei mot et nasjonalt (eller skal vi si nasjonalistisk) crescendo ga vi alt for å gi historien vår en minneverdig form. Det skal vi ikke skamme oss over, men bare bekrefte at den samme interessen rundt OL-klær trolig ikke skjer igjen før vi atter får lekene på egen jord.
Beste olympisk hilsen fra Estetikeren
Har du et spørsmål til Ragnhild Brochmann? Send det til estetikeren@morgenbladet.no