Kjære Estetiker. Jeg er en ung mann, noen vil kanskje si ung voksen, oppvokst uten klokke på armen. Gjennom studietiden tenkte jeg aldri over dette, men i arbeidslivet opplever jeg at flertallet av menn smykker seg med slikt. Håndleddet føles plutselig nakent, men jeg er usikker på hva jeg skal velge. Det virker rimelig å bruke litt penger på dette, all den tid kvinner kan pynte seg med ringer, ørepynt og smykker. Hvilken klokke (eller hvilke) bør jeg velge om jeg skal følge med i tiden? Skal jeg kanskje beholde håndleddet bart, i protest mot unødvendig jåleri?
Hilsen Carpus
Kjære Carpus. Atter skal vi inn i denne spaltens mest besøkte irrgang: temaet menn og mote. Skjønt, denne gangen er irrgang et dårlig bilde. Her er det ikke så mye snakk om en dunkel og knudrete passasje, som en mild svalgang. Denne uendelig elegante, men ensomme og usikre gangen som befinner seg rett utenfor det varme, trygge skjæret av kvinnens historiske domene – hjemmet: tingenes reservoar, selvpresentasjonens arnested, speilets hovedsete. Utenfor denne selvkultiverende sonen står mannen fortsatt foran moten som en spent frier foran vinduet til sin elskede. Får han banke på? Kan han utbrodere med et dikt? Har han selvtillit nok til å gjøre det hjertet sier at han må?
Nå var jeg overdrevent poetisk, kanskje, men at håndleddet plutselig føltes «nakent», istedenfor å skrive «bart» eller «tomt», vitner om et behov som stikker dypere enn trangen til å få problemet løst og armen dekket. Med andre ord velger jeg å lese deg som en mann som er på vei til stikke hodet ut av det trygge funksjonsimperativet (menns favorittskalkeskjul når det handler om å ventilere estetisk begjær), og ut i blomsterenga. Et sted hvor blott og bar skjønnhet, eller sanselighet, råder grunnen over den flinke kunnskapen om effektiv pollinering, artsmangfoldets betingelser og andre målbare størrelser.
Skjønner du hvor jeg vil hen? Jeg vil ha deg til å kjenne etter hva du har lyst på, før den rasjonelle jakten begynner. Hvilke urskiver gir deg sug i magen? Hvilke sekundvisere får tiden til å stå stille? Hvilke reimer minner om menn du har sett? Menn du har drømt om å være? Er det noe med lukten av lær mot den bare håndbaken? Noe besnærende med den tyggende, klirrende lyden til metallenker med strikk? Noe med den intense tikkingen til et trekkoppur? Det blekgrønne fosforiserende lyset til en digitalklokke fra 80-tallet? De bulende musklene til en kronograf med klokkekasse som en dykkerhjelm fra forrige århundre?
Alle disse tingene er det interessant nok bare du som vet. Det er også bare du som vet om du føler fryd eller avsky med tanke på å tråle Finn, Etsy og Ebay for å finne det eksakt riktige, eller det absolutt uvanlige, uret. Eller om du trenger å se klokkene i levende live hos urmakeren. Og dessuten – om det skal investeres i et klokkerent arvestykke, eller om kjøpet er mer enn bra nok så lenge klokka er fin, produsenten habil og selgeren like så. Med andre ord: Ta deg en tur på internett og ta et raskt sveip gjennom gamle og nye tidtagere, og gjør det samme hos de nærmeste urmakerne. Og så setter du deg ned foran speilet, og legger venstre hånd over høyre, slik at det nakne håndleddet blottlegges nedenfor skjortekanten.
Og så spør jeg: Du som allerede har viet armbåndsuret en god del tid, som har full bevissthet om dette ene objektets potensielle verdi; som tydelig ser hvordan denne ene tingen kan løfte antrekket og hverdagen – er det virkelig sant at du ikke vet hva du vil ha? Innerst inne? Jeg tror du gjør det.
Derimot mistenker jeg at undringen din handler om en mild uro knyttet til forventningen om såkalt korrekt adferd. Til hva som er ærbare, maskuline innvalgskriterier når det kommer til stil og identitet. En skygge kastet av mennene i arbeidslivet. Om man bør være en klokkesamler for å få lov til å bry seg inderlig, for eksempel? Eller om kjennskap til teknikk og historikk er det eneste legitime innvalgskriteriet dersom man skal ha lov til å bruke masse penger, eller bare fryde seg rått? Kanskje jeg tar feil, men husk dette: Skal menn føle seg friere som estetiske fanebærere må de som føler mest, løfte fanen høyest og gjøre som de selv vil.
Dermed gjenstår det bare for meg å si følgende: Ut over det åpenbare – at god kvalitet trumfer dårlig, og at gammelt håndverk gjerne har flere følbare spor av kyndige hender – kan du vanskelig gjøre feil. Kjøper du brukt er det selvfølgelig lurt å google seg frem til hvilke priser og kvaliteter man kan vente seg av hvilke merker, men ellers er det kun opplagte trendobjekter – som en Daniel Wellington-klokke, eller andre ur som oser tidstypisk istedenfor tidløst – som bør styres unna.
Helt til slutt vil jeg dessuten si dette: Alle epoker har sine ideer om det tidløse – antikke grekere som sveitsiske urmakere – men i realiteten er det kun to veier som fører til evigheten: den ene går gjennom dyp kjennskap til din egen smak, og evnen til å gjenkjenne, og stole på, de preferansene du har hatt lengst. Den andre, la oss kalle den snarveien, handler derimot om å se til smaksdannere med høy selvtillit og en type dyptgripende estetisk kompetanse som du selv ikke har, men som resonnerer med noe du gjenkjenner som ditt eget, og opplever som sant, selv om sannheten ikke er din egen. Ennå!
Med ønske om et urverk som tar hverdagen ut av hamsterhjulet, og inn i det opphøyde, Estetikeren
PS. En fotnote til slutt om håndleddet: Ja! Jeg synes avgjort du skal smykke håndleddet ditt med en klokke. Når det gjelder kvinner, har jeg stor sans for den tilgjengelige sårbarheten et nakent håndledd tilbyr. Alternativt en stor herreklokke som forsterker det smale, eller simpelthen tøyser med normen. Når det kommer til menn, derimot, fortrekker jeg et fast og kraftfullt ledd. Og hva gjør en klokke? Jo, den gjør det brede leddet enda bredere. Mer markant! Og, den forteller på sitt beste om en dyptgripende sans for skjønnhet. Tilgjengelig for alle dem som vet at en urskive, på sitt beste, forteller mer enn ansiktet til den som bærer den.