Kjære Estetiker. Jeg har lenge næret en skepsis til Frogner bydel, men har efterhånden kommet til å like meg der nu som jeg har flyttet dit. Aftensolen er upåklagelig, og mine i nærmiljøet hyppig gjennomførte promenader har en disiplinerende effekt på både holdning og helse; man hverken reker eller røker gatelangs på Frogner. Det man derimot gjør der – ja, faktisk så langt øst som på Majorstuen – er å kle seg i beige. Kvinner som menn, kritthvite som de er i både hud og hode, vandrer rundt i disse kåpene og frakkene som gjør selv de mest solariumsbrune av dem gustne og grå. Tar jeg feil når jeg mener at det å kle seg i beige ikke tilfører den bleke hud noe godt?
Hilsen Flanøren
Kjære Flanør. Om jeg tolker deg rett er det dette du egentlig lurer på: Hvorfor kle seg som en kamel når man kan være en tuareg? Hvorfor hylle sin hud i sand, bark og bæsj, når man kan være et koboltblått bål som lyser opp natten? Som flammer, som oser som lukter … KULTUR!
Om det er slik fatt, har jeg ingen problemer med å skjønne at du etterlyser mer og sterkere farger, ikke bare på vestkantens, men alle verdens vinterbleke kropper. Men så kommer titusenkronersspørsmålet: Er beige i realiteten en kjedelig farge, eller har du A) sett deg fordomsfullt blind på dine nye sambygdinger, eller B) bare ikke sett et godt stykke beige plagg mot riktig hud ennå? Siden svaret med all sannsynlighet er begge deler, skal vi begynne med å legge oss på kne i søla. Beigens ubarmhjertige arnested. Hvordan kunne det ha seg at beige ble de fornemmes farge? Et dryss av sand, en odør av dyr, et ydmykt nikk til naturen?
Jo. Idet første verdenskrig og det mye omtalte militæret (også kjent som motens vugge) legger seg i skyttergravene med et lønnlig håp om å ikke bli oppdaget, og et blekt ønske om en lysere fremtid, forsvinner de fjonge fargene og de prangende gullknappene. Tvert om er plaggene fra nå av skåret i stoffer som smelter sammen med jorden, skogen og søla. Det betyr imidlertid ikke at snittet ikke er godt! Eller at trenchcoaten – skyttergravsfrakken – ikke sitter som et skudd! Eller at ikke bermudashortsen oppfattes som et latterlig moderne løft for den som vil lufte knærne! Tvert om fenger både drakten og paletten til den nye, ansiktsløse krigen monumentalt. Den blir til Humphrey Bogarts trygge forhud, Grace Kellys svale ham og en oppskrift på såkalt klassisk eleganse. En distingvert skygge av strev og bekymring; den særdeles mondene kraftanstrengelse ved å holde det bleke stoffet rent og plettfritt. Og dessuten, og her kommer vi til x-faktoren, det ytterst komplekse – ja, det særs kredible – i å være i stand til å velge riktig nyanse til sin hudfarge. Subtil kunnskap er stikkordene – med maks utbytte for den som kan kodene.
Du har helt rett i at beige er det vi kan kalle en historisk overklassefarge, slik hvitt, sort og rosa også er det. Beige er dessuten en såkalt tidløs farge (et annet aspekt som resonnerer godt med konservative verdier, og kjærligheten for det tilsynelatende nøkterne). Og den er en motefarge. Igjen fordi den er uløselig knyttet til den vestlige garderobens mest tradisjonsrike baseplagg – trenchcoat, safarijakke, kakibukser, chinos og så videre – og følgelig rommer et hav av muligheter for den som peiler seg mot det lettfattelige motekonseptet klassisk med en tvist.
Beige har dessuten, som allerede nevnt, en annen kompleks attributt – nemlig det finurlige faktum at det er notorisk vanskelig å finne frem til en nyanse som underbygger og løfter hudens egen palett, istedenfor å eksponere dens gustne tilkortkommenheter, slik du mener å ha sett.
Altså: Hvis det ikke er dine fordommer som snakker, kan vi tenke oss at dine vintervenninner på vestkanten har trådt feil, til tross for sine gode stamtavler. Eller at de har kjøpt sine vinterfrakker på en solbrun ferie i Egypt.
Men så kan vi lure: Hvordan skal en stakkar finne ut av hvilke beige, eller hvilke beiger, som passer akkurat ens egen hud? Jo, her finnes det flere klassifikasjonssystemer, men kort fortalt kan vi dele inn beige i fire kategorier: Beige med en kald, svakt rosa undertone, beige med en varm, svakt gul undertone, nøytral beige (en god blanding av de to) og oliven. For å finne frem til den høyhalseren, de chinosene eller den kamelhårsfrakken som passer nettopp deg, må du altså først ta rede på hvilken hudtype du har. En lek som gjerne er lettere for kvinner, all den tid det å jakte på beige ligner på å velge riktig foundation eller dekkrem. Og fargen på plagget? Den skal være i samme toneleie som huden din, uten å være eksakt ton-i-ton, som i sminkens verden. Tenk heller at vi tar et elegant lite steg til siden (litt mørkere, litt lysere) slik at grunntonen er den samme, men et godt stykke fra det sårbare menneskeskinnet.
Om du nå tar deg bryet med å finne ut av hudens undertoner og matchende beige nyanser, enten ved hjelp av en sjeldent dyktig butikkmedarbeider, eller stående til knes i Youtubes rike elveleie, ja, så bør du allerede her kunne erfare følgende: At når du har tatt på deg en frakk, et skjerf, en blazer, en genser eller en bukse i beige, ja så kan du godt ende opp med å føle deg som en ytterst urban krysning av løve, kamel og kamelens veltilpasse fører. Som en Jason og en fransk eksistensialist istedenfor et skammeskinn fra vestkanten – om det noen gang var noe i veien med det? Hvorfor det? Fordi det å legge en farge som bare akkurat, og på vidunderlig raffinert vis evner å løfte den tonen du allerede har, kan få selv et grinebitersk fjes som ditt til å gløde!
Med fordomsfri hilsen fra Estetikeren.