Kjære Estetiker. Etter mange, lange innestengte år var vi omsider i ferd med å bryte ut av den trange bibliotekarbåsen og riste av oss stereotypiens ubehagelige tvangstrøye, nemlig den bibliotekansatte som nitrist, grå mus med hornbriller, fotformsko, streng trut og alltid parat hysjefinger. Trodde vi! Åpningen av Oslos nye storsal er nært forestående og biblioteket anno 2020 er ikke hva det en gang var. Det er nye tider, nye tilbud og huttetu: nye klær. I takt med at hus og innhold skal sprudle og stråle i henhold til slagordet – «Deichmann inspirerer og holder Oslo våken!» – skal av mystiske grunner de ansattes garderobe falme. Vår nye mundur kunne neppe stått i en sterkere kontrast til Nye Deichmans visjon: en nyskapende, attraktiv, synlig, mangfoldig og overraskende kulturallmenning.
Alt er feil og forstyrrende: snitt, materiale, farge, kvalitet (eller manglende sådan). Var det enda blitt gjort et anstendig og gøyalt forsøk på å rendyrke og leke med nettopp stereotypien i form av en snerten lagerfrakk med innsving! I stedet skal torsoen ikles en vest som sender tankene i retning av en brysk sibirsk grensevakt, eller en (allerede før bruk) gjennomsliten og utvasket piké, eller en ungdommelig hiphopaktig collegejakke.
Den forhenværende etikeren burde naturligvis også fått en henvendelse vedrørende de klima-, miljø- og etikkmessige aspektene (for hvor ble det av Deichmans miljøprofil i alt mylderet?). Men over til deg, kjære venn i nøden: Kan du med ditt skarpskodde estetikerblikk gi moralsk støtte, samt råd om veien videre? Hvordan inspirere og holde hovedstadens befolkning våken kledd opp i intetsigende, søvndyssende, utvaskede gevanter som skal passe alle, men ender opp med ikke å passe noen?
Skrekkslagen hilsen #neiogatternei
Kjære #neiogatternei. Hjertens takk for et usedvanlig vakkert og hissig brev! Det setter jeg stor pris på. La meg dernest få fremføre mine mest inderlige kondolanser. Og så begir vi oss inn i en av samtidens aller mørkeste, mest tanketomme grotter, nemlig ideen om profesjonalisme. For om du spør dine sjefer om hva baktanken mon være, ville svaret neppe lyde: «Å gjøre kål på deg, og hele den helvetes bokormstaben!» Men heller noe à la: «Nei, men du skjønner det, at når vi nå likevel skal oppgradere etablissementet, og henvende oss til stadig flere brukere, ja så er det enda viktigere at vi synliggjør vår rolle som en profesjonell aktør. Ikke minst nå som biblioteket er blitt så stort, og oppgaven så allsidig!» Og så ville vedkommende overrekke deg den triste pakken med tøy og sko, som ville vakt medynk selv i et fengsel.
Men så er spørsmålet: Blir biblioteket mer profesjonelt og orienteringsvennlig av ansatte kledd i grå trøyer? For å svare på det kan vi stille et helt annet spørsmål: Hvem har noen gang virret rundt i et bibliotek, med panikk i blikket, fordi de ikke fikk øye på bibliotekaren? Når har bibliotekarenes godt synlige personalkort, gode innesko og tålmodige posisjonering ved boktraller og skranker ikke gjort det latterlig lett å skjønne hvem man skal spørre til råds om en roman, eller det hersens purregebyret man endelig skulle ha betalt? Eller for å virkelig drille det inn: Er det i et hele tatt rimelig å anta at noen noen gang har slitt med å finne lånetagertrygghet rundt det som må være en av verdens mest lesbare yrkesgrupper? Svaret er etter alt å dømme: Nei! Og atter nei, som du så presist formulerer det.
Når orienteringsproblematikk følgelig ikke dukker opp som en opplagt kilde til profesjonell oppgradering, hvilke argumenter har vi igjen å velge fra da? Eller sagt på en annen måte: Hva er legitime grunner til uniformering? Jo, det er når det er snakk om behovet for å håndheve udiskutabel autoritet: dommere, utkastere, politikonstabler, togkonduktører og så videre. Når det er snakk om kliniske hensyn (beskrivelse unødvendig), og når det er snakk om funksjonell beskyttelse eller praktiske hensyn: veiarbeidere, snekkere, kokker. Eller om vi ser ut over Norges grenser: Når vi støter på konservative institusjoner som stadig vekk opplever at plaggene i seg selv – eller symboleffekten de utstråler – fortsatt føles funksjonell: ivaretagende, demokratiserende, og så videre. Som engelske og franske skoler, for eksempel. Med andre ord: Uniform eller ikke uniform er et interessant spørsmål. Men bare dersom det kommer fra riktig adressat, og med gjennomtenkte baktanker.
Når det så gjelder Deichmans oppgradering – og visjonen om et enda mer leserstyrt, opplevelsesorientert og ikke minst personlig formidlet kulturlandskap – er jeg altså ikke bare enig med deg, men i dyp stuss over det bakenforliggende motivet. Hvis det da er noe i det hele tatt. For er det ikke nettopp, og som du påpeker, verdier som åpenhet som skal formidles? Gleden over mangfold? Den felles, men også egenopplevde erfaringen av litteraturen? Og kanskje til og med gleden over å ikke bare være på biblioteket, men rundt fagfolk hvis klessmak og fremtoning utvilsomt er en pekepinn på hvorvidt denne bibliotekaren har preferanser som passer for meg?
Men utstråler svarte og granittgrå T-skjorter, butikkvester med knepping og collegegensere med glidelås og Deichmann i hvitt på brystryggen kultivert litteraturformidler? Eller for å parafrasere avdelingsdirektøren for Hovedbiblioteket Merete Lie: et sted hvor det er rom for mennesker, læring, inspirasjon! Nei og atter nei.
Og så kan man til slutt innvende: Men herregud, Ragnhild, det er jo bare noen enkle plagg! Noen T-skjorter, gensere og ullcardiganer! Til dem kan vi si: Nettopp! Hvorfor ikke simpelthen la være å bruke penger på plagg de ansatte alt har, og slik spare en utgift som tilfører lite, og koster mye? Slik alle enkle, ubetydelige oppgraderinger ulykkeligvis gjør.
Helt, helt til slutt: Det er klart dere vil stige ut av de generiske plaggene med æren i behold, uansett hvordan det går. Dere skal tross alt ikke gå bukseløse. Og ingen har bedt dere om å farge håret grått, og stemple Deichman i panna. Det får da være grenser!
Med medfølende hilsen, Estetikeren
Har du spørsmål til Ragnhild Brochmann, send til estetikeren@morgenbladet.no